av Paul Celan

Ingen knar oss opp igjen av leire og jord,

ingen signer støvet vårt.

Ingen.

Lovet være du, Ingen.

For din skyld vil

vi blomstre.

Mot

deg.

Et intet

var vi, er vi, skal

vi være, blomstrende:

intet -,

ingenmannsrosen.

Med

griffelen sjeleklar,

støvtrådene himmelknekt,

kronen rød

av purpurordet vi sang

over, å over

tornen.

Fra Die Niemandsrose (1963).