(eller: Hvis alt er hukommelse)

Til Victor Lind på 60-årsdagen 15. desember 2000

av Sigurd Helseth

Han satt på toget. Lyset slo inn i kupeen. Reisen hadde vart lenge. Bjørkene, granene, de åpne markene ned mot elven, vannet skumhvitt i fossene. Han la fra seg avisen. Klokken gikk langsomt. Han tenkte, og avstanden økte, økte. Lufttrykket smalt gjennom kupeen når de kjørte inn i en tunnel. Han gikk til spisevognen. Bjørkene hang ut over elven med grenene slepende i vannet. Ingen hadde innfunnet seg i spisevognen ennå. Han bestilte te og et smørbrød med laks og eggerøre. Han tenkte mens han hele tiden så ut, stirret på landskapet, så vekk fra seg selv. De nærmeste trærne forsvant bakover, de lengre unna holdt nesten samme fart som toget. Han så på klokken. Toget stanset ikke. Elven fløt roligere, bredere, sandbanken som elven hadde bygd opp, og som delte elven i to løp, var tilvokst med bjørk og furu. Han gikk gjennom neste vogn. Den var tom. Også vognen deretter var tom.

En ny farve fløt inn i rommet. Over klærne på sengen, over gulvteppet, stolen med tallerkener og glass, bordet med aviser. En kopi av et maleri, uten ramme, på den bredeste veggen, samlet lyset i seg. To mennesker inntil hverandre. Blå ansikter synlige i et blått rom. Hennes blå hud mot hans blå hud. Ekkoet ble fjernere. Magre ansikter. De stirret vekk. Fra den blå farven som bandt dem sammen til den blå farven som skilte dem ad. Alt kunne vært anderledes. Men ikke nå.

Han husket ikke noe viktig. På hvert bord sto en liten skulptur av et dansende par. Noen stemmer, det var ikke nødvendig å se personene. Hvisket, eller doserte. Han holdt rundt kaffekoppen. Avisen skrev ikke noe av betydning. En eldre dame med parykk ankom med et følge unge mennesker. Kanskje skuespillere. Gestikulerte. Brukte luften. Han brettet sammen avisen og la den på det tomme nabobordet. Han var usikker på hva han egentlig hadde glemt. Mange kom og gikk, de hørte til ved disse bordene. Han ble sittende. Bestilte en konjakk. Og en ny avis. Kelneren så svimmel ut, grønn vest.

Hver gang han tenkte på henne med en sko i hånden, og med solbriller, forandret farven på håret hennes seg. De hadde gått langs kaiene, kjent varmen i marmoren, hun sto med en sko i hånden, solbrillene skjøvet opp i håret, villvin hengende ned langs slottsveggen, hun frøs litt i regnet da de sto på berget, solbrillene måtte hun av og til tørke, ved lavvann duvet tangen inn mot berget i de rolige dønningene, de gikk ikke ut av huset, det regnet og tordnet, hun sto med en sko i hånden i døren mellom stuene, hun gikk med solbrillene inne, hvorfor hadde de aldri gått langs kaiene i det fine været, kjent varmen i marmoren, de holdt på å kollidere fordi han bøyde seg frem og kysset henne lenge på munnen mens hun kjørte, hun brukte solbrillene sent om kvelden også, da de spiste på en italiensk restaurant i sentrum. Hun ville kledt solbriller, men hun sa det ikke var hennes stil.

Vekten av hånden hadde økt. Da han strakte hånden ut etter glasset, kjente han det. Hånden var tung å løfte. Tung å holde utstrakt over bordet. Den sank nedover gjennom luften. Han forsøkte å holde den igjen. Han holdt den igjen mens den gradvis overvant hans vilje og sank ned mot bordplaten. Hånden hvilte på bordet før han grep om glasset. Glasset veide ingenting. Den røde vinen var vektløs.

De som danset, var skilt fra hverandre av musikken. Lysets og musikkens rytme. Gulvet vibrerte. Ensomhet blaffet i en annen rytme som dansen ikke greide å kopiere. Gjennomsiktige ansikter, blodårer, nakkehvirvler, hjernehinner. De som ikke fikk nok. De som forsvant. Noen tolket feil. De sjalu danset til en annen melodi, repeterende, små forskyvninger i budskapet, insisterende gjentagelser av lyst, og frykt, musikk ingen hørte.

Drosjen gjennom regnet. Han så det og tenkte det og gjentok setningen. Og gjentok setningen. Vinduet var blått, han tenkte det han så og gjentok setningen. Vinduet var blått. Flere ganger. Regnblanke reflekser i gata. Asfalten skinte rød, blank. Han ville se uten å tenke. Utsikten fra rommet ville han glemme.

Kanskje hun ikke var alene likevel. Hun snakket ikke med noen selv om baren var full av folk. Nakne ansikter. Sminket nakne. Barbert nakne. Nakne smil. Nakne øyne. Kanskje det var det kunstige lyset. Et solsystem hvor man er fullkommen. Men ugjenkjennelig. Han husket parfymen hennes tydeligere. Hun hadde sagt: "Øynene betyr alt." Det var lenge siden. Særlig øynene. Han så ned på leggene og skoene hennes under barkrakken. Trengselen økte. Fremmede munner snakket forbi ørene hans og gled videre. Han ventet en stund til. Speilene fordoblet alle. Materieløs virkelighet i storm mellom de polerte overflatene. Hun snudde seg mot ham.

Hun sto med beltet rundt kjolen nede på høyre hofte. Refleksene i kjolestoffet, silkegnister som traff ham i øynene. Lyspunktene raslet når pusten hennes beveget kjolen. Hvert sekund var stillhet før hun snakket. Beltet rundt kjolen nede på hoften. Han reiste seg. Gnistene av silke traff ham i øyet. Pusten beveget kjolen, rødt sølv. Han kunne se pusten hennes. Slik hun ville. Hun sto med beltet på hoften og lo i stillheten. Han ble sittende. Han pustet. Det blå maleriet på veggen bak henne. Gnistene traff ham i øyet. Hun pustet. Glasset på bordkanten. Teppet ble synlig, det hun sto på. Han reiste seg. Den ene skoen hennes veltet.

Det var enklere å spise på hotellet. Restauranten på fjellet var bedre. Gjestene spiste og spiste. Unge og eldre, de fleste par. Hovmesteren anviste bord ved vinduet med utsikt over byen og havet. Rekene var skallfrie nå. De kunne ikke svømme, ikke spise, ikke se. Han så dem døde. De kunne ikke se sin egen dødhet. De lå på en seng av avocado, omgitt av halvskårne blå druer. Han løftet dem over på tungen sin. De kjente aldri sin egen smak mens de svømte i havet. De fikk smak i hans munn. Gjennomboret av gaffelen. Hans spytt fikk rekenes smak. Han drakk en hvit burgunder til. Han ville kalt vinen naken blå. Et eldre par ved nabobordet begynte å snakke, konens skjærende stemme fikk gjestene til å snu seg.

De satte seg under syrintrærne. Hvis hun kjedet seg, ble han nervøs. De så på hverandre. De ble sittende. Han trodde hun kjedet seg og ble nervøs. Mørket dempet stemmene deres. Han brukte aldri ordet fullkommen. Det visste han.

Han gikk frem og tilbake i rommet og satte seg i den røde skinnsofaen. Under den gule jakken hadde han en sølvgrå skjorte. Han dreide glasset på bordet mellom fingrene. Han sto ved vinduet og så ut på byen. Han speilet seg i vinduet for å få vite hvordan hun kom til å se ham. Han så på klokken. Hvis han sto foran vinduet, fikk hun se speilingen av seg selv når hun kom mot ham. Han lente seg mot dørkarmen, med glasset i hånden. Han ville ha en posisjon som skulle påvirke leppene hennes, og tungen, og fremkalle den spesielle undertonen i stemmen som hun ikke kunne kontrollere. Han ønsket å få se hvordan det innvirket på svaien i hoftene hennes når hun kom mot ham. Han så på klokken.

Det var ikke hun som steg ut av drosjen. Hotellets dør svingte rundt. Han så det hvite i glasset, som ble svart og så rødt. Forsvinnende rygger, inn og ut. Drosjene kjørte forbi eller stanset kort. Nattlyset flommet inn i ham. Han stilte seg ved fortauskanten. Han ble dusjet i røde reflekser fra billys og reklamer. Han gikk mot døren. Et forelsket par gikk gjennom en skygge og forsvant i et sluk av skarpt lys. Han så seg selv som et lysfenomen i hotellets roterende dør. Den åpnet seg for ham og slukte ham som bilde. Han gikk ut igjen for å vente. Han stilte seg under piletreet ved hotellets hjørne. Drosjen stanset. Ingen steg ut av bilen. Ingen kom. Den kjørte mot sin neste stans.

Hun sa det var enklere å spise på hotellet. Han sa restauranten på fjellet var bedre. Hovmesteren anviste bord ved vinduet, mellom søylene. De hadde utsikt over byen og havet. De kunne se ut til fyret, og brottene lenger vest. Ingen andre gjester befant seg i restauranten. De matet hverandre med reker. Først med gaffelen. Så med fingrene. Rekene kunne ikke se sin egen dødhet. De lå på en seng av avocado, omgitt av halvskårne blå druer. De drakk en chablis til. Hun sa: "Vinen er naken blå innvendig." De kysset hverandre med reker i munnen. I stillheten snakket de lavt.

Turkis telefon. Rødvinsglasset nesten tomt. Fysisk metall. Rommet var ikke bestilt på forhånd. Heisen knirket. Dagen etter hadde det sluttet å regne. Han gikk ned trappene, gikk ut. På fortauet tråkket han på et sjokoladepapir. Sparket til en sigaretteske. Det var kø foran kiosken. Han ventet. Kiosken var antikk, utsmykket. Han kjøpte to aviser og gikk tilbake.

En fremmed snakket til ham på gaten. Bilene sto parkert ved fortauet. Han hørte ikke trafikken. Han tenkte på ordene hennes. Rytmen i det hun sa. Hvis alt er hukommelse. Den fremmede fulgte etter. Han tenkte bare på henne. Han så hvordan hun snakket. Han økte farten, så inn i en hanskebutikk mens han gikk forbi, kino, bakeri, iskrembar. Han krysset gaten. Den fremmede krysset gaten i samme tempo. Og snakket igjen. Tigger. En ung tigger. Han fikk penger og ble borte. Hun ropte av overraskelse når hun sa noe morsomt.

Telefonen ringte. Han tok den ikke. Telefonen fortsatte å ringe. Veggene var gule, en kremlett tone. Gardinene ensfarvet gule, en tyngre nyanse. Han gjespet. Han var ikke trett. Drosjesjåføren kjørte på rødt. Han kjørte på rødt i neste kryss også. De snakket ikke. Gatene fløt fort og nesten lydløst fremover. Taushet. Smidige manøvre gjennom trafikken. Hvis han ikke møtte på kontoret i morgen, måtte han forberede en forklaring. Telefonen ringte, selv om ingen visste at han befant seg her. Han tok en dusj, vasket håret, såpet seg inn, dusjet ferdig. Litt eau de cologne. Utsikten mot havet, glattskurte berg, en holme, langt ute brottene vest for det store fyret. Telefonen ringte igjen. Drosjen hadde stanset, han la merke til det da sjåføren åpnet et vindu og susingen fra trafikken kunne høres. Hun bodde ikke her. Hun bodde et sted, men ikke her. Ikke nå lenger. Rommet var tomt. Han betalte og steg ut av drosjen. Eksosen svevde fortynnet sammen med parfyme. De som visste hvor de skulle. Som med et glass i hånden hadde et anrop forberedt i halsen. Mens de lette etter noen. For å bli fanget opp. Stirret og stirret. For å bli synlige. Danset med glorie i mørket. Han betalte og steg ut av drosjen. Heisen knirket ikke, den suste svakt som en romkapsel. En due på karmen utenfor vinduet så på ham. Han trakk for gardinene da telefonen sluttet å ringe.

Rommet var tomt. Han oppfattet det straks han åpnet døren. En lysflom gjennom tomheten. Varmt sollys forandret farvene på veggene og gulvet. Han gikk inn. Rommet var tomt og utvidet. I ferd med å bli gjennomsiktig. Det speilet seg i vinduet, fløt ut gjennom glasset. Tausheten var et sus i ørene. Han la seg på sengen. Han husket ikke. Han visste ikke hva han husket. Han så ingenting.

Ordene kom spontant. Plutselige opphold. Hun hadde mange fortsettelser. Det ukjente gjorde henne ivrig. På kveldshimmelen lyste hvite striper etter flyene. Hun fikk flere ideer midt i en setning. Hun pustet ordene ut. "Sa jeg det?" Hemmeligheter oppsto på nye måter etter at de var avslørt. De gikk langs kaiene, kjente varmen i marmoren. Villvin hang ned langs slottsveggen. Hun lyttet mens hun snakket. Lyttet til tankene sine. Hun beholdt glasset i hånden, dirigerte med det til hun hadde fortalt ferdig. Glasset stanset like foran leppene. "Hvorfor ser du på meg?" Hun ga ham ordene med tungen.

Øynene var lukket, men grønt lys lå i rommet, over sengen, varmende over ansiktet hans. Han lå ubevegelig. I det fjerne hørtes lyden av en tung dør som smalt i, og skritt som kom nærmere. Hvis han var våken, men det var en unødvendig tanke. Han strakte en fot frem under dynen. Han visste ikke hvor lenge han hadde vært våken. Skrittene gikk forbi.

Utsikten mot havet. Solen sto på himmelen, resten av rommet ble dypere og fjernere. Her har jeg aldri vært. Jeg har aldri kunnet se solen herfra, sa han. Hukommelsen lød som et smell. Han hadde allerede bøyd seg.

Han våknet. Han hadde drømt at lyset var grønt og lå over ansiktet hans. At han hadde hørt lyden av en tung dør som smalt i og skritt som kom nærmere. Det var en fordel at han våknet. Han kunne ennå føle at han hadde danset. Han gikk inn, så dem, så ansiktene deres, øynene, han gikk ut igjen. Hun var ikke der. I drømmen hadde han begynt å svette. Han syklet på bunnen av havet for å rekke frem til avtalen. Men flyets avgang var innstilt. Istedet danset han med en tiger. En fugl satte seg på tigerens hode. Tigeren ble usynlig. Han våknet da han forsøkte å hoppe over en bred elv. Han ble liggende uten å røre seg. Han kjente at lyset var grønt. Det lå varmende over ansiktet hans. Gardinene var trukket for. Langt borte hørte han en tung dør som smalt i og lyden av skritt som fjernet seg.

Ved siden av seg så han en høyhælt blå sko. Den hadde svarte reimer i kryss over vristen. Forrest var reimene festet til sålen fremme ved tærne, bakerst var de festet like foran anklene. Der reimene krysset hverandre, var et forsterket felt som bandt den tredje reimen fast, lenkereimen som ble lukket rundt leggen like over anklene. Skoen smalnet foran, ikke i en spiss, men i avrundet form. Den høye hælen gikk ikke rett ned. Baksiden var formet i en innsvinget bue fra hælkappen og ned. Fra sin forreste kant skrånet hælen jevnt i en rak linje ned mot sålen. Tærne var lakkert i sølv. Han kunne høre at hun sa navnet hans. Han snudde seg, men hun var ikke der.

Han gikk inn på toget. Det var ingen andre reisende i samme kupé. Perrongen begynte å bevege seg bakover uten at han kunne kjenne togets bevegelse. Han satte seg for å få utsikt mot havet. Hun ba ham komme nå. De ville det samme. "Jeg finner bare en sko." "Er du også sulten?" Blomstrende villahaver, blodbøk, piletrær, sølvgraner. Avisen skrev ikke noe han syntes var interessant, han kjente saken bedre selv. Han gikk gjennom neste vogn. Den var tom. Også vognen deretter var tom. Solflimmer mellom trærne. Mindre enn et sekund senere var det blitt hukommelse. Han var ennå ikke fremme. Han kunne bli sett her. Han kunne bli funnet mens han tenkte på henne. Av noen som kunne se en forstyrrelse i lyset.

Ingen av dem hadde malt bildet selv. De visste ikke hvordan de så ut. De visste ikke at huden var blå. Neglene og øynene blå. Håret blått, nesten svart. Veggene skinte blått bak dem. De kunne kjenne at noen iakttok dem, men de visste ikke hvem det var. Mannen holdt en arm rundt kvinnen. Hun lente seg inn mot ham, med armene over skulderen hans. De ble stående nakne. En annen hadde malt dem. En som aldri hadde sett dem. En som ikke visste hvor de kom fra, hva de het, hvor de skulle. En som ikke visste hvordan de så ut, hadde malt dem, nakne. De var kommet inn i rommet. Med blå hud, inn i et rom hvor veggene var blå. Han malte dem til han kunne kjenne dem igjen. Han så på dem i omfavnelsen, betraktet dem lenge og pustet inn den samme blå luften som de to sto i. Han malte sin egen skygge fallende frem til deres føtter. Lyset forandret seg i øynene hans, det var ikke lenger noen skygge fra ham i rommet, han forlot dem uten klær, lukket døren bak seg da han gikk.