av Thure Erik Lund

Hver dag må jeg tilbringe et par langdryge timer ved kjøkkenbordet for å gråte. Ikke annet enn akkurat dette høyst triste: Å ligge med overkroppen utover bordet og gråte over verdens elendighet. Ja, så trist er det blitt, at jeg hver dag må gråte over verdens elendighet. Og så langt har jeg drevet det til nå, at den eneste trøst er at det ikke lenger er noen skam å si at jeg gråter, ettersom alt det sørgelige jeg gråter over har overmannet meg. Denne overmannelsen har grepet om seg, den har tatt over selve gråten, og da, når det er på det aller sørgeligste, er det ikke jeg som gråter, men det er verden, verden som gråter, i meg.

Det blir stadig færre av oss som gråter over verdens elendighet, noe som er mistenkelig og egnet til en enda dypere bekymring, mens det er desto flere som gråter over seg og sitt, og som har sine grunner til det. De overdøver de ytterst få av oss som faktisk gråter over verdens tilstand. Å skille de gråtende fra hverandre er en trist og håpløs oppgave.

Noen ganger sitter jeg under kjøkkenbordet og gråter. Andre ganger bare står jeg der, rett opp og ned, ved døra og gråter. Noen få ganger gråter jeg uten å felle en eneste tåre. Det er et sikkert tegn på at jeg er fullstendig overmannet. Og når jeg ikke gråter gjør jeg stort sett ikke annet enn å stå opp og ned, hele dagen bare står jeg der, på kjøkkengulvet, og glaner framfor meg, rett opp og ned.

I det siste har jeg lært meg å se med øynene lukket. Her, i det som jeg enkelte ganger karakteriserer som "den sosialteknologiske institusjon", skal visstnok min nye natur få utfolde seg. De ansvarlige her på denne "institusjonen" venter seg mye av meg. Visstnok er jeg et naturtalent. Men i det siste har jeg begynt å holde kjeft, samtidig som jeg har begynt å se med øynene igjenlukket. Således kan jeg uttrykke meg på en helt ny måte, ganske enkelt ved å stå rett opp og ned. Det var nok ikke helt forutsett. Det var vel en uventet finte. De veit nok ikke helt hva de skal gjøre med meg. For jeg kan ikke gjøre annet enn å utføre disse såkalte "grunnleggende ting", det vil si: Å være. Den friheten kan ingen ta fra meg. Da, når jeg står der, da er jeg. Sånn er det. Jeg er, da, liksom. Og da, er jeg et "åndsmenneske". Mange ganger ellers, tenker jeg at det "å være" ikke er så megetsigende som folk skal ha det til, det er i grunnen noen oppskrytte greier. Men. Når jeg står der og er, står tida faktisk stille, den gjør det. Da synes det umulig å fortsette. Når tida står stille er det lett å gi opp, da kan åndsmennesketilstanden fort gli vekk av seg selv. Men den nye syntetiske naturtilstanden jeg nå er ført inn i, og som liksom skal være så framtidsrettet og human, hadde jeg faktisk i lange tider forutsett, og advart mot. Allikevel kunne jeg ikke forhindre at den til slutt fanget meg, ja nå har den slukt meg. Det eneste jeg nå kan gjøre, er å "snakke" på denne helt nye måten.

Men jeg veit at alt motbevises, og motsies, hele tiden. Noen ganger sprekker jeg. Jeg klarer ikke å holde ut den nye syntetiske naturtilstanden. Da er det på’n igjen med gråtingen. Den har den nye naturtilstanden ingen styring med. Noen dager gråter jeg over ensbetydende ting. Andre dager, da det går radigere for seg, med dager i strekk, gråter jeg over vidt forskjellige, umake, differensierte, motsetningsmerkverdige ting, ja, kort sagt, alt, ja, i løpet av en periode på en måned har jeg nok rukket å gråte over alt som tenkes kan, og det på de forskjelligste måter, og ikke tro at jeg har glemt noe, alt det jeg har grått over, å nei, det glemmer jeg ikke, ganske enkelt, det glemmer jeg ikke.

En dag, for ikke så lenge siden, tidspunktet har jeg glemt, men det måtte vært helt i begynnelsen, kjente jeg en slags tung smerte, ikke i kroppen, ikke i sinnet, men den lot til å befinne seg utenfor, i vinden, i været, i luftdraget. Jeg hadde akkurat reist meg opp fra kjøkkenstolen, og nå sto jeg der, midt på kjøkkengulvet, og øvde meg på dette nye "språket" mitt. Jeg trodde først det var verdens smerte som kom mot meg, men i stedet var det et slags merkverdig ønske, som dukket opp, i smertelig form, og som liksom var nedfelt i alle ting, og det ønsket var som følger: Om det bare en gang til hadde vært mulig å komme inn i livet, og se alt på nytt, som om det var den første gang. Underlig, tenkte jeg, denne smerten, eller dette umulige ønsket må jeg erindre. Det har jeg holdt fast ved. Selv om jeg senere har innsett hvor umulig et slikt ønske er, så har ønskeforestillingen allikevel satt seg fast i meg, gjentakende, hver dag tenker jeg på dette: Om jeg bare en gang til kunne komme meg inn i livet, utenfra! Bli født på ny! Om jeg på nytt kunne tre inn i livet, liksom fra et stort åpent dyp, og se, se hvordan det er, med øyne som aldri før har sett livets lys. Nå kan jeg derimot ikke annet enn å strekke meg ut over et stort åpent dyp, ha avgrunnen under meg, og ved å se opp på stjernehimmelen kan jeg i et lynglimt få det for meg at jeg ser nedover, slik at jeg ser stjernene dypt nede i en brønn, hvor de ligger strødd ut over en veldig speilblank vannflate som jeg så vidt kan skimte. På denne forunderlige måte får jeg se at stjernehimmelen er opplyst av et større lys som kommer bakfra, tilsvarende dagslyset du får øye på når du kikker ned i en brønn.

Slik kan åndsmenneskene se skyggen av seg selv, der ute i verdensrommet. Da forstår de at de befinner seg nede i en avgrunn. Åndsmenneskene innser at de så altfor ofte må nøye seg med å være vitne til livet, betrakte at livet stivner og at alt annet utvikler seg, ja, at alt utvikler seg, og raser vekk fra dem, slik at de, disse ytterst få, blir værende igjen, i en slags halvdunkel, saktegående tid, der de bare subber tynnkledte rundt om i de regnvåte gatene, for å betrakte hvordan de moderne menneskene svinger seg opp, og gror til, stifter sine familier, får hus og hjem, mens åndsmenneskene liksom rolig, fattet registrerer sin egen aldring og absurde adferd. Med stadig større undring legger åndsmenneskene merke til at når de nye moderne menneskene blir voksne, er de brått blitt for gamle, livet har passert, og det viser seg at de har vært barn hele livet! Bare de færreste blir naturlig voksne mennesker til rett tid. I stedet for å bli voksne blir de fleste mennesker gamle barn eller utdaterte ungdommer. Men de ytterst få åndsmennesker, som for lengst har slått seg til ro, ser hvorledes menneskene omkring dem er fylt av en slags stresset angst for tiden, og er rammet av et infantilt melankolsk savn etter å være tenåring i et evig moteriktig tiår, for alle som har vokst opp i de siste tretti år er blitt værende i dette manisk ungdommelige mellomstadiet, de befinner seg stivnet midt i et svev over en avgrunn, en avgrunn som fra naturens side ikke var så svær å krysse, men de moderne menneskene fikk det for seg at der, svevende oppe i luften, ja, det var der, høyt oppe i luften, en skulle ha vært. Men for uinnvidde virker det som dagens åndsmennesker alltid prøver å snike seg stille og ubemerket gjennom denne oppskrudde tiden, som menneskene tidligere gjorde unna på ei høyonn sommeren etter konfirmasjonen, for liksom å komme seg inn i den tunge lodne naturlige tiden igjen. I virkeligheten er det nettopp de første fortvilte møter med ungdomstiden som får enkelte til å bli åndsmennesker. Det viser seg at de på en måte synker ned i et dypt hull i ungdomstiden. Således kommer de seg uhyre raskt og smertefullt vekk fra ungdomstiden. Derfra må de begi seg på helt ukjente veier, uten dagslys og elektrisitet, for nå er de jo avskåret fra alminnelige menneskers verden. Dermed befinner åndsmenneskene seg i en slags underverden, mørk og utilgjengelig, men med hemmelige glugger opp i dagslyset. Der innefra, i denne gråe, tunge, seige naturtilstanden er det ingen sak for åndsmenneskene å studere disse moderne menneskene, de henger jo slik høyt i løse lufta, tydelig for alle, men ikke for seg selv, der de lever seg inn i fiksjoner og glamour, opptatt av det støyende og banale i den tro at de er vektløse, uten betydning, uten tyngde, og med en hengiven tro på at alt dette varer evig, mens de ytterst få åndsmenneskene som raskest mulig kaster seg ned og klamrer seg til jorden og søker de mørke, dype slukter som skjuler de dypeste hemmeligheter, frykter naturligvis disse luftlags mangslungne fiksjoner. Ja, det første et åndsmenneske gjør når det er blitt et åndsmenneske, er jo å få øye på ungdomstidens altomfattende ideologi og forsøke å gjennomskue hvordan dens forestillinger overmanner menneskene. Men også den første "etterungdommelige" åndsmenneskeprosess bør være av kort varighet, da åndsmenneskenes høye mål er å bli modne mennesker på en naturlig måte. Åndsmenneskene er jo egentlig rene naturmennesker. Åndsmenneskene er derfor kjennetegnet av at alt det de gjør, gjør de fordi de må. Åndsmenneskene gjør aldri noe unødvendig, tilfeldig, som adspredelse, for å fylle tiden, eller døyve kjedsomheten. Åndsmenneskene må allerede fra første stund belage seg på å ta den uhyre personlige kostnad å forakte penger, teknologi og karriere, for ikke å bli tilsvinet som mennesker. De store masser som dyrker pengeveldet, den industrielle teknologi og de syntetiske språkforlengelser, betrakter naturligvis de ytterst få åndsmenneskene som sendrektige, livstrette og uten tro på framtiden.

Altså, det var med en viss frykt jeg altså hadde måttet erkjenne at jeg var et åndsmenneske. Dette må jeg altså fastholde, mens jeg fortsetter å stå her, på kjøkkengulvet, utover kveldene lett vaklende, før jeg i ørske krabber borti sofaen og sovner.

Fra åpningen av romanen Grøftetildragelsesmysteriet, Aschehoug 1999. Gjengitt med tillatelse.