av Karl Marx

(Nr. 298. 25. oktober 1842:) Ved begynnelsen av debatten opponerer en representant fra byen mot lovens overskrift, der kategorien "tyveri" blir utvidet til også å omfatte henting av tørrkvist og nedfallsskog. En representant fra ridderstanden svarte: "Det er nettopp fordi denne typen vedsamling ikke blir betraktet som tyveri at den skjer så ofte."

Analogt med et slikt utsagn må lovgiveren trekke følgende konklusjon: Det er fordi en ørefik ikke blir betraktet som mord at den forekommer så ofte, altså bør man erklære at en ørefik er et mord.

En annen deputert fra ridderstanden finner det "enda mer risikabelt ikke å bruke ordet ‘tyveri’, fordi mennesker som blir kjent med diskusjonen om ordet lett kunne komme til å tro at forsamlingen ikke betraktet samling av tørrkvist og nedfallsved som tyveri."

Forsamlingen skal avgjøre om den betrakter dette som tyveri; men dersom forsamlingen ikke erklærer det som tyveri, så kan folk komme til å tro at forsamlingen virkelig ikke betrakter denne typen vedsamling som tyveri [...]

Etter disse opplysende demonstrasjonene vedtok forsamlingen lovens tittel. [...]

Det å samle tørrkvist og nedfallsved og det å foreta et omfattende vedtyveri. Noe er felles for disse foreteelsene: å tilegne seg en annens skog. Altså er begge deler tyveri. Dette er i bunn og grunn den vidtrekkende logikken bak disse lovene.

Vi må derfor først avklare forskjellen mellom disse forholdene, for dersom man må innrømme at disse forholdene er vesensforskjellige, så kan man ikke hevde at de er like i lovens forstand.

For å tilegne seg tømmer på rot må man med makt skille den fra sin organiske sammenheng. Dette er et åpent angrep på treet og gjennom dette også et åpent angrep på treets eier.

Videre, dersom hogget tømmer blir fjernet av en tredjeperson, så er dette felte tømmeret eierens produkt. Felt tømmer er formet skog. I stedet for en naturlig sammenheng med eiendommen har det her inntrådt en kunstig sammenheng. Den som fjerner hogget tømmer, fjerner eiendommen.

Ved tørrkvist og nedfallsved, derimot, er det ingenting som fjernes fra eiendommen. Det som er skilt fra eiendommen blir skilt fra eiendommen. Vedtyven utsier en egenmektig dom over eiendommen. Samleren av tørrkvist og nedfallsved fullfører en dom, som eiendommens natur selv har felt, for eieren eier bare treet, men treet besitter ikke lenger tørrkvistene og nedfallsveden.

Å samle tørrkvist og nedfallsved på den ene siden og å stjele ved på den andre siden, er altså forskjellige forhold. Gjenstanden er forskjellig, handlingen i forhold til gjenstanden er ikke mindre forskjellig, holdningen til den må dermed også være forskjellig. For hvilken objektiv målestokk kan vi legge på holdningen om det ikke er handlingens innhold og handlingens form. Og på tross av disse vesentlige forskjellene kaller dere begge for tyveri og straffer begge som tyveri. Ja, dere straffer samling av tørrkvist og nedfallsved strengere enn vedtyveri, fordi dere straffer det allerede ved å kalle det tyveri, en dom som dere åpenbart ikke klistrer til vedtyveriet. Dere hadde i så fall benevnt dette som vedmord og måtte derfor straffe det som mord.

Loven er ikke bare bundet av den allmenne forpliktelsen om å si sannheten. Den har forpliktelsen dobbelt opp, fordi det er den som allment og autentisk utsier tingenes rettslige natur. Tingens rettslige natur kan ikke rette seg etter loven, men loven må rette seg etter tingenes rettslige natur. Når loven kaller en handling som neppe er en skade på skogen for et vedtyveri, så lyver loven og den fattige blir ofret for en lovens løgn.

"Det er to typer korrupsjon," sier Montesquieu, "en når menneskene ikke følger lovene, en annen når de blir korrumpert av lovene; og den siste er et uhelbredelig onde fordi den er i selve botemiddelet."

Dere vil aldri lykkes i å få oss til å tro at det er en forbrytelse der det ikke er en forbrytelse, dere vil bare lykkes i å forvandle forbrytelsen selv til en lovlig handling. Dere har visket ut grensene, men dere tar feil når dere tror at de er visket ut bare i deres egen interesse. Folket ser straffen, men de ser ikke forbrytelsen. Og fordi de ser straff der det ikke er forbrytelse, vil de derfor heller ikke se forbrytelse der det er straff. Fordi dere anvender kategorien tyveri der den ikke skulle bli anvendt, så har dere også svekket den der den må anvendes.

Og er ikke denne meningen selvopphevende, denne oppfatningen som fastholder forskjellige handlinger under en bestemmelse og abstraherer forskjellene? Når enhver skade på eiendom, uten unntak, uten nærmere bestemmelse, er tyveri, er da ikke all eiendom tyveri? Utelukker jeg ikke gjennom min privateiendom enhver tredjeperson fra denne eiendommen? Skader jeg ikke dermed hans rett til å eie? Benekter dere forskjellen mellom vesentlig ulike typer av samme forbrytelse, så benekter dere forbrytelsen som forskjellig fra retten, og dermed opphever dere retten selv, fordi enhver forbrytelse har en side felles med retten. Det er derfor både et historisk og et fornuftig faktum at hardhet uten forskjellsbehandling opphever alle resultater av straff, fordi den har opphevet straffen som resultatet av retten. [...]

Det er selvsagt at verdien er viktig for å bestemme straffen når det gjelder skade på eiendom. Dersom begrepet om forbrytelse krever begrepet om straff, så krever den virkelige forbrytelsen en utmålt straff. Den virkelige forbrytelsen er begrenset. Straffen må allerede av den grunn - for å være virkelig - være begrenset; og den må være begrenset etter et rettsprinsipp for å være rettferdig. Oppgaven består i å gjøre straffen til en virkelig konsekvens av forbrytelsen. Den må bli oppfattet av forbryteren som en nødvendig virkning av hans egen handling, altså som hans egen handling. Det bestemte innholdet som er skadet, er begrensningen for den bestemte forbrytelsen. Mengden av dette innholdet er altså forbrytelsens mengde. Denne mengden er for eiendommen dens verdi.

Mens personlighetens begrensning alltid er en helhet, så er eiendommen alltid til stede innen en grense, som ikke bare kan bestemmes, men som er bestemt, som ikke bare er målbar, men som er målt. Verdien er eiendommens borgerlige eksistens, det logiske ordet ved hvilket den først oppnår sosial forståelse og formidling. Det er selvsagt at denne objektive avgrensningen, som gjenstanden har gitt seg selv gjennom sin natur, må være en objektiv og vesentlig begrensning for straffen. Selv om lovgivningen her, hvor det dreier seg om tall, bare kan være overflatisk, for ikke å fortape seg i en uendelighet av bestemmelser, så må den i det minste være regulerende.

Det dreier seg ikke om at forskjellene skal uttømmes, det dreier seg om at de skal bli gjort. Den lovgivende forsamlingen kom imidlertid ikke i det hele tatt på å vie sin fornemme oppmerksomhet til slike småligheter.

Men nå tror kanskje leseren at den lovgivende forsamlingen fullstendig har sett bort fra verdien ved fastsettelse av straff? En altfor rask slutning! Skogeieren - vi skal senere behandle dette mer detaljert - er ikke tilfreds med at tyven må gi ham en erstatning som svarer til den allmenne verdien. Han utstyrer verdien med individuell karakter og med denne poetiske individualiteten begrunner han krav om en spesiell skadeserstatning. Vi forstår nå hva referenten mener med ordet praktisk.

Den praktiske skogeieren resonnerer slik: Denne lovbestemmelsen er god så lenge den tjener meg, fordi det som tjener meg er godt. Denne lovbestemmelsen er overflødig, den er skadelig, den er upraktisk i den grad den på grunn av teoretiske rettsgriller også skal kunne brukes av den anklagede. Fordi den anklagede er skadelig for meg, så er det selvinnlysende at alt som ikke påfører ham større skader også er skadelig for meg. Dette er praktisk visdom.

Men vi upraktiske mennesker krever for den fattige, politisk og sosialt eiendomsløse mengden, den i sannhet vises sten som den lærde og lærende serviliteten fra de såkalte historikere har oppfunnet for å forandre ethvert krav til rent rettsgull. Vi krever sedvaneretten for fattigdommen! Og ikke bare en sedvanerett som er lokal, det har fattigdommen i alle land. Vi går videre og hevder at sedvaneretten etter sin natur bare kan være retten for denne laveste, eiendomsløse og mest elementære masse.

Med de såkalte sedvaner for de privilegerte forstår man sedvaner i motsetning til retten. Disse stammer fra en periode der menneskehetens historie utgjør en del av naturhistorien og der - ifølge egyptiske myter - alle guder har dyreskikkelser. Menneskeheten synes å framstå som ulike dyreraser hvis sammenheng ikke er likhet, men ulikhet, en ulikhet som loven fikserer. Ulikhetens verdenstilstand forlanger ufrihetens rett, fordi, mens den menneskelige rett er frihetens eksistens, så er denne dyriske rett ufrihetens eksistens. Feudalismen er i videste forstand det åndelige dyreriket, verden for den splittede menneskehet, som motsetning er menneskehetens verden, der forskjellene ikke er annet enn likhetens fargebrekninger.

I land med naiv feudalisme, i land med kastevesen, der menneskeheten i bokstavelig forstand er fordelt i bokser og den edle, frie utveksling av legemsdelene i det store, hellige Humanus, er saget og hugget i stykker, revet fra hverandre med vold, der finner vi derfor også tilbedelse av dyr, dyrereligioner i sin opprinnelige form. Menneskene fremholder alltid som sitt høyeste vesen det som er dets sanne vesen. For et dyr er den eneste likheten, som framstår i det virkelige liv, likheten med andre dyr av samme art, den enkelte artens likhet med seg selv, men ikke likheten med artens familie, med kategorien. Kategorien dyr framstår bare som fiendtlige forhold mellom ulike dyrearter som lar sine ulike egenskaper spille ut mot hverandre. I magen på rovdyret har naturen forberedt en arena for forening, en smeltedigel for den dypeste sammensmeltning, organet for sammenheng mellom ulike dyrearter.

Under feudalismen lever på lignende vis den ene rasen på den andres bekostning, helt ned til den arten, som liksom polyppen lever på overflaten og bare har armer nok til å plukke jordens frukter for de høyere rasene, mens den selv fortærer støv. For mens dronene blir drept av arbeidsbiene i det naturlige dyreriket, så blir arbeidsbiene drept av dronene i det åndelige dyreriket - og nettopp gjennom arbeidet. Når de privilegertes appell forflytter seg fra den legale retten til sedvaneretten, så forlanger de av retten den dyriske formen i stedet for det menneskelig innholdet, men dermed virkeliggjør de også retten som ren dyremaske.

(27. oktober 1842:) Den mest liberale lovgivningen på det privatrettslige området begrenset seg til å formulere og allmenngjøre rettigheter der de fantes. Der den ikke fant noen, ga den ingen. Enkelte sedvaner ble avskaffet. Men denne lovgivningen glemte at når uretten framstår i form av vilkårlige krav til fordel for stendene, så framstår retten for de standsløse i form av vilkårlige konsesjoner fra stendene. Denne lovgivningen gikk fram på en måte som var korrekt for de som hadde sedvaner utenfor retten, men den var uriktig for dem som hadde sedvaner uten rett. På samme måten som den forvandlet vilkårlige krav til lovmessige krav - i den grad det var et fornuftig rettsinnhold i disse - som skulle den også ha forvandlet de vilkårlige konsesjonene til lovmessige krav.

Vi kan gjøre dette klarere gjennom et eksempel, klostrene. Man har opphevet klostrene, man har sekularisert eiendommene deres og man har gjort rett i dette. Men man har ikke forvandlet den tilfeldige understøttelsen som de fattige fant i klostrene til en annen og positiv inntektskilde. Når man gjorde klostereiendom til privateiendom og kompenserte klostrene for dette, så kompenserte man ikke de fattige som levde av klostrene. I stedet har man trukket en grense for disse og avskåret dem fra en tidligere rett. Tilsvarende skjedde ved alle forvandlinger der privilegier ble til rett. [...]

Denne lovgivningen var nødvendigvis ensidig, fordi alle sedvaner for de fattige baserte seg på at visse typer eiendom hadde en ikke klart bestemt, men en uklar karakter. Ikke klar privateiendom, men heller ikke klar felleseiendom. En blanding av privatrett og offentlig rett som vi finner i alle middelalderens institusjoner. Det organet som den liberale lovgivningen oppfattet slike tvetydige forhold med, var forstanden. Og forstanden er ikke bare ensidig, men dens vesentlige virksomhet er å gjøre verden ensidig, for det er bare ensidigheten som river det spesielle løs fra helhetens organiske slim. Enhver ting må isolere seg og bli isolert for å være noe. Idet forstanden binder fast et innhold, frambringer den verdens mangfold, fordi verden ville ikke være mangfoldig uten de mange ensidighetene.

Forstanden opphevet altså de hybride, vaklende formasjonene for eiendom og som skjema benyttet den de tilgjengelige kategoriene for den abstrakte privatretten som fantes i romersk rett. Den lovgivende forstand mente at den var berettiget til å oppheve forpliktelsene fra denne tvetydige eiendommen overfor den fattige klassen fordi den også opphevet denne eiendommens statlige privilegier. Men den glemte bare at her foreligger det en dobbelt privatrett, selv om dette betraktes ut fra et rent privatsrettslig grunnlag, en privatrett for eieren og en privatrett for ikke-eieren; og da ser vi også bort fra at ingen lovgivning avskaffer eiendommens statsrettslige privilegier, den bare avkler dem deres eventyrlige karakter og tildeler dem en borgerlig karakter.

Sett fra alle sider var enhver middelaldersk rettsform, også eiendommen, vesentlig uklar, tvetydig og dualistisk. Forstanden gjorde sin grunnholdning om enhet gjeldende mot en slik motsigelsesfull karakter. Dermed overså den at det finnes eiendom som ikke kan oppnå karakter av privateiendom etter kategoriene i romersk rett, men som gjennom sitt elementære vesen og sin tilfeldige eksistens faller inn under okkupasjonsretten, altså okkupasjonsretten som klasse. Altså en eiendom som nettopp gjennom okkupasjonsretten blir utesluttet fra all annen eiendom og som i det borgerlige samfunn inntar den samme stilling som disse objektene har i naturen.

Man vil finne at sedvanene, det vi si sedvanene for hele den fattige klassen, med sikkert instinkt griper fatt i eiendommen ved dens uavklarte side. Man vil finne at denne klassen ikke bare føler trang til å tilfredsstille et naturbehov, men like så mye at den føler behov for å tilfredsstille en rettslig trang.

Tørrkvisten er et eksempel. Den har like lite en organisk sammenheng med det levende treet som det avlagte skinnet har med slangen. Naturen selv gir et bilde av forskjellen mellom fattigdom og rikdom gjennom motsetningen mellom de tørre, avbrukne kvister og greiner som er skilt fra det organiske livet og de rotfaste, saftige trær og stammer som organisk assimilerer luft, lys, vann og jord til egen form og individuelt liv. Dette er en fysisk framstilling av fattigdom og rikdom.

Den menneskelige fattigdommen føler dette slektskapet og utleder fra dette slektskapet sin eiendomsfølelse. [...] Den finner i disse elementære kreftenes spill en vennligsinnet makt, en makt som er mer human enn den menneskelige. I stedet for de privilegertes tilfeldighet er det elementenes tilfeldighet som har inntrådt, den som frarøver privateiendommen det den ikke legger av av seg selv. Det passer seg like lite for de rike å ta disse naturens almisser som det passer seg for dem å beslaglegge almisser som blir kastet til de fattige på gaten. [...]

Det lever altså en instinktiv rettsfølelse i disse sedvanene for den fattige klassen. Røttene for denne er positiv og legitim og denne sedvanerettens form er mer naturlig enn at den fattige klassen eksisterer i det borgerlige samfunnet, den fattige klassen er hittil bare en vane i dette samfunnet og har ikke funnet sin plass i den bevisste statsorden.

Den foreliggende debatt tilbyr dermed et eksempel på hvordan man behandler disse sedvanerettighetene. Et eksempel som er uttømmende for hvordan denne behandlingen foregår både i metode og i ånd. En deputert fra byen opponerte mot bestemmelsen der også plukking av skogsbær blir behandlet som tyveri. Han talte fortrinnsvis til fordel for barna til de fattige som plukker disse bærene for å tjene en slant til sine foreldre, noe som har vært tillatt av eierne i uminnelige tider og som derfor barna har sedvanerett til. Dette faktum ble motsagt av en annen deputert, som sa: "i hans område var disse bærene allerede en handelsvare og ble sendt i store mengder til Holland".

Dette er et distrikt der tingene har utviklet seg så langt at de fattiges sedvanerett er blitt til et monopol for de rike. Dette er det fulle beviset på at felleseiendom kan bli monopolisert, og av dette følger naturlig at den må bli monopolisert. Her krever tingenes natur monopol fordi privateiendommens interesser har oppfunnet dette monopolet. Denne moderne ideen, oppfunnet av noen pengegriske småhandlere, blir uimotståelig når den skaper profitt for eldgamle teutoniske landinteresser.

Oversatt av Per Bj. Boym