Arrestasjonene og deportasjonen av norske jøder høsten 1942

av Per Ole Johansen

I 1982 skrev professor Knut Sveri en meget tankevekkende artikkel om den såkalte Rød saken, som han karakteriserte som rettsoppgjørets "merkeligste sak". Rød som var inspektør i Statspolitiets Osloavdeling og ledet aksjonene mot jødene i Oslo høsten 1942, ble frikjent i to lagmansrettssaker etter krigen. Juryen mente at han hadde gjort motstandsbevegelsen verdifulle tjenester som veiet opp for de "bistandshandlinger" han hadde ytet fienden, og bidro med denne frikjennelsen til mange års offentlig taushet om utryddelsen av de norske jødene.

Knut Sveri, som skrev meget kritisk om de juridiske og moralske premissene for frifinnelsen i Rødsaken, fortalte meg for noen år siden at denne saken aldri har sluppet tak i ham. Slik er det kanskje også for Victor Lind. I sin videoinstallasjon Contemporary Memory. Who is afraid?, om jødene som ble tvunget inn et hundretalls Oslodrosjer i november 1942 og sendt til gasskammeret med det tyske skipet Donau, møter vi juryens avveining av onde og gode gjerninger som et nesten surrealistisk bakgrunnsteppe.

Noen dager etter denne forestillingen så jeg et annet av Linds arbeider: Oslo By Night. Fordi jeg er nærsynt, oppfattet jeg ikke med det samme hvilket av arbeidene på utstillingen som var Victor Linds. Men da det først gikk opp for meg at den blå bunnen med sorte markeringer var et Oslokart, og at de fargede stjernene var hus hvor det hadde bodd jøder som var arrestert og sendt til gasskamrene, var det som å få et slag i mellomgulvet. Omfanget av og tyngden i denne politiaksjonen ble, med dette i beste forstand enkle grep, visualisert på en måte som gjorde et voldsomt inntrykk. Og det ble for meg som for Knut Sveri og Victor Lind; har man først begynt å stille spørsmål ved denne saken, da tar man ikke hva som helst til svar.

17. februar 1946 arrangerte Oslo og Omegns Kommunale Leieboerorganisasjon et protestmøte mot nazister som bodde i kommunale leiligheter. Kveldens hovedtaler Karl P. Norum så i kristelig og humanistisk nåde på "de aller minste" nazistene - landet manglet dessuten arbeidskraft - men for de store var det ingen pardon:

Norum kommenterte ikke boligsituasjonen for norske jøder som hadde kommet hjem fra konsentrasjonsleire eller eksil til leiligheter som var overtatt av norske familier, som ikke var så interessert i å flytte. Norum var ikke alene om å prioritere sine temaer. Avisene hadde mange reportasjer fra landssviksakene på den tiden, med grufulle detaljer om nordmenn som hadde gått tyskernes ærende som angivere og torturister. Det var stemning for et oppgjør. Interessen for nordmenn som hadde deltatt i arrestasjonene i oktober og deportasjonen av 532 jøder i november 1942 var derimot svært liten. Rød ble frifunnet i to lagmannsrettssaker, i februar 1946 og april 1948. Sakene fikk minimal omtale i forkant. Rettsforhandlingene ble ikke referert. Dommen i den første lagmannsrettssaken ble referert i Aftenposten dagen etter, det vil si den 5. februar 1942, men ble lite påaktet ellers.

Rødsaken forandret karakter etterhvert, fra å handle om vaklevoren politimann som fulgte tyske ordre til en respektert motstandsmann som verken var personlig brutal eller noen jødehater. Denne renvaskelsesprosessen er det første temaet for denne artikkelen. Det andre temaet er hvordan tiltaltes, vitnenes og jurymedlemmenes syn på de "formildende omstendigheter" sammenfalt med hvordan de tyske byråkratene rasjonaliserte sitt eget ansvar for "den endelige løsningen".

Rød ble arrestert den 14. mai 1945 mistenkt for landssvik, og satt deretter i varetekt på Ilebu, tidligere Grini, til begynnelsen av februar 1946. Det var altså noen innen politi og påtalemyndighet som mente at de hadde en sak. Forhørsretten ble satt på Ilebu den 6. juni 1945. Rød fortalte dommeren at han ikke var interessert i politikk, og at han tvert om hadde meldt seg inn i NS for "på den måte å oppnå beskyttelse under sin tjenestegjøring som politimann". Sitt ansvar for jødeaksjonene bagatelliserte han til noe "rent polititeknisk".

16. september 1945 kom Rød tilbake til sine krigsanliggender i en femten siders tettskrevet forklaring. Hans politikarriere startet i 1927, som politibetjent i Aker, og deretter førstebetjent ved kriminalavdelingen samme sted fra 1929. Høsten 1940 ble han "beordret" av politimester Bernhard Askvig til overvåkningsavdelingen ved Oslo Politi. I mars 1941 ble han "utnevnt" til politifullmektig. Rød var en flittig kar som hadde lest seg til juridikum på si. I juli 1941 ble han "overført" til Statspolitiets Osloavdeling, og "utnevnt" til politiinspektør for samme avdeling i juli 1942. Egentlig ville han tilbake til Akers politi som politifullmektig. "Dette ble imidlertid avslått." Våren 1942 kom det til en slags konfrontasjon mellom Rød og Statspolitiets leder, etter en mishandling som Statspolitiet sto bak. Rød ønsket seg vekk, men fortsatte "da Martinsen både truet og bad". Man kan lese mye om ordrer, trusler og skjebne, men intet om selvstendige valg eller etiske dilemmaer:

Høsten 1940 ble det "øvet påtrykk" for å få flest mulig politifolk til å melde seg inn i NS. Rød, som angivelig ble truet med "avskjed" hvis han ikke hadde medlemskapet i orden innen 1. januar 1941, var en av de mange som ga etter:

"Hirden" var på hugget for å fortrenge politiet, og fordi dette ville vært det verste som kunne hende, var det bedre "tilsynelatende" å melde seg inn i NS, "slik at de gamle politifolk fra før krigen kunde fortsette sitt arbeide". Rød mente dessuten at det talte til hans fordel at hans sjef, "en moralsk skikkelig mann," hadde unnlatt å advare ham mot å gå inn i NS.

Verken i denne forklaringen eller det brevet han skrev til Landssvikavdelingen i Oslo den 12. desember 1946, påberopte Rød seg at han gikk inn i NS for å ha et "cover" for et illegalt samarbeid med motstandsbevegelsen. På bakgrunn av de positive vitneprovene som juryen la til grunn for frifinnelsen, er det like overraskende som at en så angivelig verdsatt motstandsmann i det hele tatt ble arrestert og satt i varetekt i ni måneder sammen med angivere og overløpere, mens andre motstandsfolk ble feiret som nasjonens helter. Det satt langt inn i ermet, dette motstandskortet. Man kan lure på hvorfor han ikke spilte det bedre og tidligere.

Som statspolitiinspektør var Rød tyskerne behjelpelig med å ransake trykkerier i Oslo på jakt etter flyveblader og illegal presse. Ærekrenkelser og legemsfornærmelser mot norske nazister var også et ansvarsområde, flyktningsaker med registrering, eiendomsopptegnelse og avhør av pårørende likeledes. Rød presiserte at han aldri deltok i "detaljarbeidet", og at han alltid formante sine underordnede om å "opptre korrekt og følge de regler for etterforskning som gjaldt før krigen". Noen eksesser ville han ikke vite av. "Jeg er personlig en absolutt motstander av vold og brutalitet."

24. oktober 1942 ledet Rød arrestasjonene av jødiske menn i Oslo-området, som deretter ble sendt til midlertidig internering på Berg i Vestfold. "Det tekniske arrangementet," kalte han det. Rød "ventet det egentlig ikke, men ble heller ikke meget overrasket" da han fikk ordren fra statspolitisjef Martinsen. Fortegnelser over jødene ble skaffet til veie, planer utarbeidet. "Hjemmebesøket" og pågripelsen ble overlatt Kriminalpolitiet i Oslo, Statspolitiet, Hirden og Germanske SS. "Alle var sivile, og en politimann var leder av hver patrulje som besto av et par mann." Noen dager før 26. november fikk Rød beskjed fra Martinsen om at tyskerne hadde bestemt at jødene skulle "sendes til Tyskland". Rød likte det lite, men gav etter:

Kvinnelige jøder og barn i Oslo skulle arresteres og innbringes, også denne gangen av aksjonsenheter fra Kriminalpolitiet, Statspolitiet, Hirden og Germanske SS. "Alle var sivile, og en politimann var altid leder av hver patrulje". Deretter skulle samtlige jøder raskt og diskret kjøres ned til havna i Oslo, hvor Donau lå klar for den siste reise. Det var Statspolitisjef Martinsen som skulle holde parolen for politifolkene på den tidlige morgensamlingen i Kirkeveien den 26. november, men han meldte forfall og påla Rød den oppgaven også:

"Jeg sendte da patruljene ut, og meddelte tjenestemennene den ordre jeg hadde fått: Til slutt sa jeg omtrent følgende: "Det har i den senere tid vært en del agitasjon møt jødene i pressen. Dere må ikke la deres optræden påvirkes av dette, men huske på at dere nå er politifolk. Politiet har ennå et renome å forsvare, og derfor skal dere opptre korrekt, og gi fangene rimelig tid til å kle seg, spise og ta med seg de klær de trenger" [...] Så vidt jeg vet ble ingen jøder mishandlet ved anholdelsen, eller så lenge det norske politi hadde befatning med dem."

Rød benektet på det sterkeste at han var "leder av jødeaksjonen". Ansvaret lå et ganske annet sted. "Det kan neppe være tvil om at jødeaksjonen var et rent tysk tiltak." Martinsen fikk ordren fra tyskerne, og sendte den videre til Rød, som deretter beordret sine underordnede. Det var svært viktig for Rød å få frem at han ikke hadde hatt noe personlig imot jødene:

"Jeg har heller ikke noen gang vært ëjødehaterí. Jeg har flere ganger i mitt liv truffet jøder, og jeg har alltid vært like imøtekommende mot dem som mot andre mennesker."

Rød ga en detaljert redegjørelse for hvordan han hadde forsøkt å hjelpe tre jøder i 1942-1943: En cantor, som han hadde kontakt med i embeds medfør, fikk det råd å rømme. En kvinne, som oppsøkte ham etter at mannen var blitt arrestert, fikk bekreftende svar på sitt spørsmål om også jødiske kvinner skulle arresteres. Høsten 1943 forsøkte han, uten hell, å få løslatt en jøde som var gift med en ikke-jødisk norsk kvinne. Dessuten hadde ga han Røde Kors tillatelse til å levere klær og leker til barna om bord i Donau. Han ga dessuten beskjed om at avreisen var fremskyndet, slik at Røde Kors-folkene rakk frem i tide.

"Disse eksempler er desværre bagateller, men jeg håper de sansyndliggjør min påstann om jeg ikke har vært noen ëjødehaterí." (De mange stavefeilene i sitatene skyldes at det sannsynligvis er en politibetjent som har skrevet ned forklaringen til Rød.)

Opplysningene, eller påstandene, som dukket opp i forkant av og under rettssaken om at Rød systematisk hadde varslet samtlige aksjoner mot jødene ble derimot ikke nevnt med et eneste ord i denne omfattende forklaringen fra 16. september 1945. Nok en gang undres man. En erfaren politimann som Rød måtte jo vite hvor viktig de første forklaringene i en straffesak var for en tiltalt. I sitt brev til Landssvikavdelingen i Oslo, i desember 1946, gjentok han hvor underordnet han hadde vært under jødeaksjonene:

"Jødeforfølgelsens norske ledere må etter min mening eventuelt søkes blant de personer som allerede i februar 1942 gjennom N.S. statistiske kontor satte i gang apparatet mot jødene. Dernest må jeg vel nevne politisjef Jonas Lie, lederen av det norske Sipo, Oliver Møystad og ikke minst Martinsen. Lie og Martinsen kunde kanskje med sin autoritet ha stoppet jødeforfølgelsen, men det var helt umulig for meg eller andre politimenn."

Bortsett fra enkelte ganger "etter fattig evne" å ha forsøkt å beskytte jødene mot Hirden sommeren 1942, hadde ikke Rød hatt noe med "jødesaker" å gjøre før arrestasjonene i oktober 1942.

Rød så altså sin medvirkning som underordnet, kun utført på grunn av ordre, meget begrenset, politimessig korrekt, nærmest tilfeldig og på ingen måte "personlig". Hadde han tatt seg ferie like før den 26. november i stedet for tidligere samme måned, ville han sikkert ha "undgått hendelsen omkring "Donaus" avreise, men jødene vilde neppe ha vært tjent med det". Heller ikke i dette brevet skriver han noe om varsling av jødene i forkant av 26. oktober og 26. november 1942.

Våren 1942 ble Rød kjent med at tre av hans statspolitibetjenter drev med illegalt arbeid. Rød hadde deretter en rekke fortrolige samtaler med lederen for disse, som senere ble arrestert og sendt til Tyskland. "Jeg meddelte ham etterhånden de oplysninger jeg gikk, og lovet ham all min støtte." Etter å ha søkt avskjed fra Statspolitiet 1943, ble Rød kontaktet av fullmektig Gunnar Waaler hos Riksadvokaten. Waaler, som var motstandsmann, oppfordret Rød til å trekke sin søknad, og fortsette som spion for hjemmefronten". Rød avslo "av forskjellige grunner", men var behjelpelig med andre tjenester etter at han sluttet i Statspolitiet.

Rød var verdsatt og likt av sine kolleger, som stilte opp for ham med bedre skussmål enn han gav seg selv. Motstandsgruppen i Statspolitiet var en meget viktig lytterpost for Hjemmefronten. "Da vårt viktigste arbeide bestod av varsling, var praktisk talt alt som foregikk i Statspolitiet og Det tyske sikkerhetspolitiet av interesse," forklarte lederen av den illegale gruppen. (4.6.1945) "Arbeidet ble derfor fordelt slik at vi kunde følge med i det meste som foregikk." Vedkommende ble "alltid" kalt inn på Røds kontor når han "hadde fått rede på ting som han mente var av interesse". Vitnet M (28.9.1945), hadde "inntrykk" av at Røds eneste motiv for å fortsette i Statspolitiet var "interesse for det illegale arbeidet". Vitnet N "erindrer" (10.10.45) hvordan Rød fremholdt at politiet måtte opptre "korrekt og hensynsfullt" og at han "altid optraadte som en politimand skal og bør gjøre. Korrekt og retfærdig". Rød var med i motstandsarbeidet, men tok ikke skrittet fullt ut, oppsummerte vitnet N (25. oktober 1945).

Vitneforklaringene om Røds forhold til jødene var mer omtrentlige før enn under rettssaken. Vitnet M "erindret" (2.9.45) at Rød hadde gitt ordre om at "jødene skulde ha samme beskyttelse av statspolitiet som andre norske grupper". Vitnet N var "overbevist" (25.10.45) om at motstandsgruppen ble varslet. Rød holdt riktignok parolen den 26. november 1942, vedgikk advokat Rode i sin forhåndsprosedyre (28.9.1945), men Rød hadde ikke noe valg fordi Statspolitisjefen uteble:

I Aftenposten den 23. mai 1945 ble Rød omtalt i en knapp bisetning som leder av jødeaksjonene, for øvrig en av de meget få avisomtalene av Rødsaken i årene etter krigen. Dagen etter skrev en av Røds slektninger et lengre brev til Landssvikavdelingen:

De positive utsagnene om Rød som motstandsmann, som forsvareren trakk ut av sitt erme under lagmannsrettssaken i februar 1946 var enda mer uforbeholdne. Ingen tvil om at advokat Rode kunne faget sitt. Rød "var så god jøssing som noen", mente vitnet L. Rød var "den beste mann Hjemmefronten kunne ønske seg", istemte vitnet S. "Det vilde vært høyst uheldig om han hadde gått av allerede da jødeaksjonene fant sted." Rød var "ryggraden i det illegale arbeidet de drev før den illegale gruppen ble dannet", erklærte vitnet F. Motivet for å melde seg inn i NS var utelukkende "å beskytte politiet", fortsatte vitnet M.

Vitnet N trodde at "så å si samtlige jøder" ble varslet. Røds rolle under arrestasjonene og deportasjonene av jødene var "underordnet", mente vitnet K, Rød var jo så "sterkt imot" disse aksjonene. Vitnene gjorde inntrykk på juryens leg-medlemmer, som sluttet seg til Røds oppfatning av at "jødeaksjonene ville ha gått sin gang uansett hva tiltalte hadde foretatt seg". Rød hadde ikke gått inn i NS og Statspolitiet for å yte fienden bistand, "men tvert imot for å motarbeide ham". Og jødene ble jo varslet, iallfall før deportasjonen den 26. november.

Disse patriotiske handlinger kom Rød til gode i form av frifinnelse på premisser som var enda mer ukritiske enn hva han faktisk selv hadde fremhevet i tidligere forklaringer. Rettens formann, lagdommer Cappelen syntes imidlertid at frifinnelsen var for drøy, selv om det hadde vært et samarbeid mellom Rød og Hjemmefronten. Røds motiv for å melde seg inn i NS var at han ville redde sitt eget skinn og karriere:

Ansvaret for jødeaksjonene kunne han heller ikke løpe fra, selv om han hadde gitt politipatruljene ordre "om å gå hensynsfullt frem", hvilket ikke var mer enn hans selvsagte plikt.

Dommen ble oversendt statsadvokat Brynjulf Bull, og anket av påtalemyndigheten, som fortsatt mente at man hadde en sak, selv om politikameratene sluttet ring rundt Rød. Og så gikk tiden. Først i april 1948 kom saken opp for ny lagmannsrett. Følelsene rundt landssviksakene var ikke så sterke lenger. Rødsaken var det enda færre som interesserte seg for. Dommen refererte ikke vitnene, og var meget uforbeholden i premissene for frifinnelsen. Juryen næret overhodet ingen tvil om at Rød hadde holdt sine kontakter underrettet om "alt som var av interesse for motstandsbevegelsen", og at han hadde meldt seg inn i NS for å "kunne utføre landsgagnlig arbeid, og det har han også gjort". Uten NS-medlemskap intet motstandsarbeid. Det ville derfor ikke være riktig å legge størst vekt "på de isolerte bistandshandlinger" som hadde vært til fordel for fienden når den skaden som Rød hadde påført fienden var så mye større.

Juryen betvilte ikke at Rød hadde hatt et praktisk ansvar for jødeaksjonene i Oslo, som anført i tiltalebeslutningen, men anså det også som "bevist" at han hadde sagt ifra til sine underordnede i forkant av både arrestasjonene og deportasjonen, slik "jødene kunne bli varslet og bringe seg i sikkerhet". Rød hadde deltatt i disse aksjonene med "den største motvilje". Hans rolle var underordnet, han hadde ikke "tatt noe initiativ, men utført ordrene". Hans medvirkning hadde ikke noen betydning fra eller til.

Norske politifolk valgte, som befolkningen ellers, forskjellige veier i forhold til tyskerne under krigen. Noen veier gikk i svært ulike retninger, andre krysset hverandre. Den ene "ytterfløyen", deriblant embedsmenn og tjenestemenn ved Kristiansand Politikammer, fornemmet tidlig hva de hadde i vente, og sluttet i politiet. Andre, som for eksempel politimester Welhaven i Oslo, ble sparket fordi tyskerne og nazistene fornemmet hva de kunne forvente seg av dem. En gruppe, som representerte det beste i den norske polititradisjonen, gikk aktivt inn i motstandsarbeidet og risikerte sine liv, noen av dem mistet det også, og skrev seg inn i den norske motstandskampen med gullpenn. 9. desember 1943 ble 254 norske politifolk sendt i tysk fangenskap, med samme skip som jødene ca ett år tidligere, nemlig Donau.

Andre politifolk tok meget aktivt parti for tyskerne, og vendte seg mot sine landsmenn. En av dem var Jonas Lie; nestleder i Statspolitiet, sjef for Utrykningspolitiet på 1930-tallet og et forbilde for mange, om ikke alle innen norsk politi. Lie gikk inn krigen med en tyskinspirert, halvmilitær "politifilosofi", betalende NS-medlemskap og en hevngjerrig forestilling om at politiet var blitt dolket i ryggen av Arbeiderpartiet.

Mellom disse fløyene var det et stor antall politifolk som fortsatte i sine stillinger, fordi de mente at det var best for norske interesser både på kort og lang sikt, eller for å sikre egen karriere. En kombinasjon av disse motivene var heller ikke uvanlig. Tyskerne foretrakk også at norsk politi forble på post som diplomatisk mellomledd og silkehanske for den tyske jernneven. Rød, som en del andre nordmenn i og utenfor politiet, snudde kappen i forskjellige vindretninger, dels på samme tid - dels over tid. Han tjente flere herrer, men også seg selv.

Det var noe alminnelig over Rød; karrierebevisst riktignok, men det var ikke noe uvanlig for en politimann som tok juridikum på si mens han arbeidet som politibetjent. Det er en dreining i Rødsaken fra hans forklaringer i varetektstiden til dommene i lagmannsrettssakene. En vaklevoren og usikker person, som følte seg styrt, presset og beordret av andre, og samtidig var seg selv nærmest, kom ut av denne lange juridiske prosessen som en frikjent, med de beste attester som jøssing og motstandsmann.

I sine skriftlige forklaringer var han tilbakeholden med å fremstille seg som fullt ut motstandsmann. Han hevdet aldri at den egentlige grunnen til at han sa ja til stillingen i Statspolitiet var at han hadde planer om å engasjere seg i det illegale motstandsarbeidet på et senere tidspunkt, eller at han meldte seg inn i NS for aktivt å sabotere tyske interesser. Han påsto heller ikke at hans motiv for å delta i "jødeaksjonene" var at han ville være i forkant for å kunne varsle jødene som gruppe. Men de edle motivene som Rød i sin relative ærlighet ikke ville tilkjenne seg, mente altså kolleger, forsvarer og jurymedlemmer at de kunne dokumentere.

Kollegenes motiver for å vitne så uforbeholdent, særlig under rettssakene, kan ha vært flere. Rød hadde ydet dem verdifulle tjenester. Politiet hadde en lang tradisjon for å belønne tjenester seg i mellom og når de samarbeidet med lovbrytere som tystet på sine "crime partners". Velvilligheten overfor Rød kan også henge sammen med at så mange andre nordmenn hadde deltatt i jødeaksjonene; høsten 1942 og tidligere med beslag av radioapparater, arrestasjoner, vakthold, kartlegging av hvem jødene var, hvor de bodde, hva de eide, deres bankkonti, hva de gjorde osv. - og ved å stemple jødenes pass med den røde "J". Så hvorfor skulle han straffes når de andre gikk fri?

Behovet for å slutte rekkene kan ha vært et annet motiv. Politiet skulle bygges opp igjen etter krigen, og det var opptatt av sin legitimitet i forhold til publikum. Knut Sveri mener at hensynet til Hjemmefrontens prestisje kan ha vært et annet motiv. Forsvareren gjorde sin jobb, profesjonelt og kynisk. Jurymedlemmene var "mer katolske enn paven"; dvs. langt mindre kritiske enn de innen politi og påtalemyndighet som mente at Rød var skyldig og burde dømmes. Den slags "katolisisme" er kjent fra politisaker også i nyere tid. I en rekke andre landssviksaker ble gode gjerninger veiet mot de onde i forbindelse med straffeutmålingen, i motsetning til Rødsaken - hvor de altså førte til frifinnelse.

I flere meget viktige henseender skilte de norske politifolkene og juryen seg fra hvordan tysk byråkrati så på sin medvirkning til utryddelsen av jødene. I Tyskland ble jødene hetset som en uønsket rase det var en "historisk nødvendighet" å utrydde. De norske ansvarlige argumenterte med at deres "bistandshandlinger" var et nødvendig onde for å kamuflere motstandsarbeidet; tragisk, men uunngåelig. Likheten mellom tyske byråkrater og nordmenn som deltok i aksjonene mot jødene, og vitnene og jurymedlemmer i Rødsaken, er hvordan de pulveriserte det personlige ansvaret:

De fulgte ordre.

Deres rolle var underordnet.

De utførte sine oppgaver på en "korrekt" måte omstendighetene tatt i betraktning.

Forfølgelsen av jødene ville ha gått sin gang uansett hva den enkelte hadde foretatt seg.

Ingen hadde noe "personlig" imot jødene.

De fleste hadde hjulpet en eller flere navngitte jøder.

I The Destruction of the European Jews fremhever Raul Hilberg det alminnelige ved de tyske byråkratene. Lederne for KZ-leirene og de "innsatsgruppene" som reiste rundt og likviderte østeuropeiske jøder under invasjonen av Sovjetsamveldet, var i stor grad rekruttert fra en karrierebevisst akademisk elite. Det var mange jurister og økonomer, en og annen teolog og forskningsleder osv. Gestapolederen Müller var kriminolog. Det er en myte at de aktive bare var forherdede SS-veteraner og følelseskalde militære. Det store flertallet deltok i jødeforfølgelsene og utryddelsen på deltid, fra sine skrivebord, uten noensinne å sette sine ben i en KZ-leier, påpeker Hilberg. Men selv de som gav de siste ordrene, og valgte selv å være til stede for å påse at de ble fulgt, oppfattet seg som "anstendige": Henrettelsene var historisk "nødvendige" og utført på en "human" måte. Mishandling i forkant, seksuelle overgrep, personlig berikelse eller glede over å drepe ble stemplet som perverst og "uverdig" for en tysker, og i noen tilfelle faktisk også straffet.

Historien om den norske medvirkningen handler ikke primært om personlige jødehatere og brutale sadister, selv om de også fantes. Tyskerne ville heller at norsk politi enn Hirden skulle fronte for dem, nettopp fordi profesjonelle, norske politifolk kunne forventes å opptre på en rolig og "korrekt" måte, slik at aksjonene kunne gjennomføres så raskt og diskret som mulig, i Norge så vel som i forbindelse med lignende razziaer og deportasjoner i Tyskland. Personer som sikkert var anstendige nok i andre sammenhenger unnskyldte seg med at de bare fulgte ordre, og at det kun var snakk om en "teknisk" begrenset og en etter forholdene "human" delaktighet i en mye større prosess som uansett ville ha gått sin gang. Derved unnslo de seg sitt etiske ansvar, og bidro til forfølgelsen av en gruppe norske borgere som de selv aldri ville ha tatt initiativ til å forfølge, og aller minst utrydde.

Karl P. Norums tale. Aftenposten 18.2.1946.

Landssvikdom nr. 4094.

Hilberg, Raul: The Destruction of the European Jews. Holmes & Meier. New York, London 1985.

Johansen, Per Ole: Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914-1943. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo 1984.

Sveri, Knut: "Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak" i Lov og Frihet. Festskrift til Johs Andenæs på 70 årsdagen 7 september 1982. Universitetsforlaget. Oslo 1982.

Arendt, Hannah: Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet: Bokklubben Dagens Bøker. Oslo 2000