av Joron Pihl

Ved inngangen på Møllergata skole i Oslo er en plakett i bronse med følgende inskripsjon:

Anna Bodd f. 4/9 1929

Manja Bodd f. 28/9 1931

Fredrik Hurwitz f. 18/10 1928

Leif Moritz f. 29/4 1933

Elever som falt som offer for krigen

Ført til Tyskland 26/11 1942 og tilintetgjort

En kort tekst om en historisk begivenhet. Et monument over de døde. Teksten inngår i en offentlig samtale om krigen. Om etniske relasjoner i Norge. Om skolebarns oppvekst i Norge. Spesifikt henvender teksten seg til voksne og barn som arbeider ved, eller besøker Møllergata skole. Som enhver annen tekst forteller den ved å inkludere og ekskludere. I de fleste tilfellene ble arrestasjonen av jødene 26.11.1942 gjennomført i løpet av relativt kort tid. Når enkelte av de norske politistyrkene brukte lengre tid, kom det av at de ikke straks traff samtlige personer hjemme. Noen jødiske barn ble arrestert på skolen.

Hvor ble de fire jødiske elevene arrestert, de som blir minnet i monumentet på Møllergata skole? På skolen? Ble barna faktisk ofret? Hvem ofret barna? Lærere? Var det noen som motsatte seg at barna ble ofret? Hvem arresterte elevene og førte dem til utryddelsesleirene? Hva var det ved det norske samfunnet som gjorde det mulig å bringe elever til utryddelsesleire? Dette utsier teksten ingenting om. Monumentet over de døde fokuserer minnet. De ubesvarte spørsmålene som monumentet reiser krever dekonstruksjon og gjentagende analyser av det spesifikke, materialiteten, praksisen som monumentet viser til.

Andelen av den jødiske befolkningen som ble utryddet i hvert enkelt europeisk land er et mål på den stedlige befolkningens medvirkning til - eller motstand - mot Holocaust. I Norge ble 44,8% av den jødiske befolkningen utryddet under Holocaust. I Danmark ble 0,7% av den jødiske befolkningen utryddet. Den danske befolkningen, og i særdeleshet det danske politiet, brakte jødene i sikkerhet. Om lag 8.000 danske jøder ble reddet på denne måten. Hva var det ved de etniske relasjonene i det norske samfunnet som gjorde det mulig å arrestere jødiske barn, blant annet ved skoler, og sende dem til utryddelsesleire?

Forskjellen mellom omfanget av det norske og det danske Holocaust kan ikke forklares ved den tyske okkupasjonen - den var et faktum både i Norge og Danmark. Sivilisasjonssammenbruddet som den norske medvirkningen til Holocaust representerer, utfordrer til kritisk granskning av hvordan de etniske relasjonene struktureres i det norske samfunnet. Deportasjonen av jødene fant sted på bakgrunn av en lang rekke spesifikke juridiske, forvaltningsmessige og politiske tiltak som den etniske majoriteten hadde iverksatt overfor jødene som etnisk minoritet, både før og under krigen. For at minnesmerket ved Møllergata skole skal ha noe mer enn rituell betydning, bør de ubesvarte spørsmålene som minnesmerket reiser anvendes til å undersøke hvordan det norske samfunnet strukturerer de etniske relasjonene i forhold til andre etniske grupper - i vår egen tid.

Hvilke prosesser og handlinger gjør at visse etniske grupper kategoriseres som "den Andre" og etter hvert vurderes å stå "utenfor" samfunnet, uten den beskyttelse som andre medlemmer av samfunnet har? Nyere forskning belyser dette med hensyn til majoritetssamfunnets praksis i forhold til tatere og deres barn i vår nære fortid og samtid. Bildet som tegnes gjennom dette er opplysende av to grunner: For det første er det liten interesse i sin alminnelighet for taternes skjebne i det norske samfunnet. De færreste kjenner tatere personlig. Taternes skjebne angår ikke "oss". I den forstand illustrerer taternes situasjon et klassisk kjennetegn ved etniske relasjoner i et samfunn som er sterkt lagdelt langs sosiale og etniske skillelinjer.

For det andre belyser nyere forskning hvordan tiltak som ble iverksatt i sin alminnelighet, i dette tilfellet når det gjaldt undervisning og omsorg for barn, fikk ekstreme konsekvenser for taterne som etnisk minoritet. Den etnisk dominante kulturens håndtering av klassemessige og etniske forskjeller er kjernen i dette. Den følgende beskrivelsen illustrerer at man får innsikt i hvordan og hvorfor overgrep mot etniske minoriteter finner sted ved å studere ordinær praksis i kombinasjon med spesifikke særordninger som iverksettes overfor etniske minoriteter.

Fra begynnelsen av dette århundret og fram til 1986 administrerte Norsk misjon blant hjemløse "særomsorgen" for taterne på bakgrunn av et samarbeid med statlige myndigheter og Den norske kirke. Formålet var å bidra til assimilering av tatere og gjøre dem bofaste - som alle andre. Foreldre som fortsatte å leve som reisende ble fratatt omsorgen for egne barn. Taterne måtte bli bofaste for å få omsorgen tilbake. Ved hjelp av kristen nestekjærlighet og materielle ressurser drev Norsk misjon blant hjemløse et redningsarbeid blant taterbarn og deres familier. Tatere skulle gjøres til gode, nyttige samfunnsmedlemmer.

Ifølge Vergerådsloven av 1896 kunne barn under 18 år settes bort til en annen familie, barnehjem eller "skolehjem" hvis barnet selv hadde gjort noe galt, hvis forholdene i hjemmet gav grunn til det eller barnet viste slik atferd at hjem eller skole var maktesløse. For jenter som "falt utenfor" den vanlige folkeskolen valgte Vergerådene skolehjem for "forsømte og vanartede piker". I 1951 ble skolehjemmene omgjort til "spesialskoler for barn og ungdom med tilpasningsvansker".

Fra århundreskiftet "omplasserte" Norsk misjon blant hjemløse taterbarn på barnehjem, skolehjem eller spesialskoler. Misjonens virksomhet ble finansiert over statsbudsjettet. Den moderne vitenskapens nye oppfinnelse, intelligenstestene, ble etter hvert benyttet i forbindelse med kategorisering og plassering av taterbarn.

I 1936 fikk daværende lege Einar Haugen i oppdrag av Kirke- og undervisningsdepartementet å foreta psykiatrisk undersøkelse av elever ved tre skolehjem. Bakgrunnen var at Stortinget ønsket å få en oversikt over hvor stort behov det var for særskilte institusjoner beregnet på "sjelelig defekte og åndssvake barn". Ledelsen ved skolehjem hadde gitt uttrykk for at "de rene undermålere" tok for mye tid og arbeid ved skolehjemmene. 230 elever ble intelligenstestet med den såkalte "Oslo-prøven".

Ifølge testresultatene var 15% av barna "normale". De øvrige 85% ble diagnostisert som "sinker", "åndssvake" eller "psykopater". Haugen konkluderte med at ca. 40% av barna hørte hjemme i en åndssvakeomsorg. De øvrige "unormale" burde overføres til psykopathjem, sinnssykehus el.l. Haugen anbefalte sterilisering av 24 elever som han mente var alvorlig arvelig belastet. Sterilisering som ble iverksatt ved skolehjemmene gjaldt ikke minst jenter av taterslekt. Generalsekretær I. B. Carlsen i Norsk misjon blant hjemløse uttalte i Oslo Kringkasting i 1934 at sterilisering ville utgjøre et viktig ledd i arbeidet med å løse "omstreiferproblemet": "Ufruktbargjørelse", enten det skulle skje ved sterilisering eller internering, ville i visse tilfeller ville være den eneste "utvei" ifølge Carlsen. Carlsen var, som hver eneste generalsekretær i denne organisasjonen, ordinert prest i Den norske kirke.

Sterilisering av barn av tatere ble iverksatt med skiftende begrunnelser av faglig, sosial og moralsk karakter. Sterilisering ble også iverksatt med rasehygienisk formål og som prevensjonsmiddel overfor umyndige jenter i en periode hvor abortloven var ytterst restriktiv og abortnemdenes praksis også var det. Totalt 38 av søknadene om sterilisering av tatere gjaldt umyndige jenter og gutter (i henhold til steriliseringsloven av 1937 og 1942). Barn og unge av taterslekt utgjorde 70% av de umyndige som ble sterilisert eller kastrert uten samtykke, med den begrunnelse at de var "sinnssyke" eller "åndssvake". Intelligenstesting som diagnostiserte umyndige tatere som "åndssvake" bidro utvilsomt til at taterbarna ble sterilisert.

Nye undersøkelser viser at hensynet til det individuelle umyndige barnet var den subjektive motivasjonen og begrunnelsen som profesjonelle henviste til når de bidro til og iverksatte sterilisering eller kastrasjon. Sterilisering eller kastrasjon ble utført i det godes tjeneste - som en redningsaksjon for det enkelte barn. De profesjonelle aktørene, som var leger, psykiatere og pedagoger, hadde ingen selvoppfatning av at deres profesjonelle vurdering av tateres livsførsel, moralske egenskaper eller intelligens hadde noe med de etniske relasjonene mellom tatere og nordmenn å gjøre. De profesjonelle aktørene oppfattet seg selv som "gode hjelpere". De mente at de vitenskapelige metodene de anvendte var objektive og fungerte nøytralt i en interetnisk kontekst. Profesjonene hadde lojalitet til staten og til sin vitenskapelige skolering som de oppfattet som gyldig og uproblematisk å anvende i møtet med taterne.

Interaksjon mellom vitenskap, profesjoner og statlige myndigheter var en forutsetning for utvikling og anvendelse av intelligenstestene så vel som for loven om sterilisering og kastrering. Medisinsk, psykiatrisk og pedagogisk forskning utviklet diagnostiseringsverktøyet. Profesjonene diagnostiserte og klassifiserte. Den etniske majoritetens normalitetsbegrep var bestemmende for skolegangen taterbarna fikk, og for omsorgsovertagelse og sterilisering av barn og unge av taterslekt. Den etniske majoriteten hadde ingen selvforståelse av at det ble foretatt maktovergrep. Den etniske majoriteten hadde ingen selvforståelse av at den hadde negative oppfatninger om tatere som gruppe, eller at den skjeve maktfordelingen mellom profesjonene på den ene siden og fattige og stigmatiserte tatere på den andre, hadde betydning for hvilke tiltak som ble iverksatt overfor taterne. Misjonen betraktet sitt arbeid med tatere som kristent barmhjertighetsarbeid.

Hva har deportasjonen og drapene av jødebarna, og omsorgsovertagelse, intelligenstesting og sterilisering og kastrering av taterbarn med hverandre å gjøre? Er ikke dette en urimelig sammenstilling av helt forskjellige fenomener? Vitenskapene forteller oss hva som "hører sammen" og hva som ikke gjør det. Krig hører ikke sammen med fred. Historie er skilt fra samtid. Kunst er ikke forskning. Jøders, tateres og andre etniske minoriteters situasjon i Norge har vært, og er helt forskjellig.

I en viss forstand, og på sine premisser, kan disse distinksjonene virke rimelige. Men samtidig er det slik at når vitenskapene strukturerer virkeligheten skapes det en orden som er håndterlig. Orden etableres ved at noen forhold underordnes og ekskluderes. De vitenskapelige samtalene, de såkalte diskursene, kan betraktes som monumenter over sin samtid. De vitenskapelige diskursene om Holocaust og taternes historie i Norge er "monumenter" over samtidens praksis i forhold til et utvalg norske barn med etnisk minoritetsbakgrunn. Det binder disse "monumentene" sammen.

Hva gjør et monument? Monumentet fokuserer minnet og kaster lys og skygge over fortiden og samtiden - og inn i framtiden. Monumentet gjør at vi minnes og ser - samtidig som de gjør at vi glemmer og ikke ser. Derfor blir spørsmålet hva vi gjør med monumentene. Monumentene utfordrer til omveltning av monumentene. Omveltningsprinsippet trer fram som et nødvendig prinsipp i omgang med monumentene.

Samfunnets institusjonaliserte fysiske eller symbolske vold mot individer og grupper av etniske minoriteter kan forårsake traumer. Det individuelle og det kollektive traumet er forårsaket av volden og kjennetegnes av en manglende vilje og evne til å ta innover seg alle aspekter ved overgrepet fordi det er uutholdelig. I det voldelige overgrepet vil overgriper og offer se sider ved seg og den andre som de motsetter seg å akseptere. Traumet er derfor forbundet med taushet - en manglende vilje og evne til å utsi det unevnelige. Å snakke fra en traumatisert posisjon betyr å lete fram det vi ikke allerede vet om vår egen traumatiserte fortid.

Å utsi det unevnelige er en måte å konstruere et mot-minne på. Mot-minnet kan ta form av et mot-monument. Mot-monumentet kjennetegnes ved at det intervenerer i samtiden. Mot-monumentet provoserer samtiden til å se og lytte til det som har vært taushetsbelagt. Overgrep mot etniske minoriteter vil bli fortiet så langt det lar seg gjøre. Overgriper vil i det lengste motsette seg å konfronteres med overgrepet og sitt ansvar for det. Vi står ikke bare overfor en individuell taushet, men også overfor en "taushetens politikk".

Ved kollektiv taushet motsetter man seg å konfronteres med mot-monumentenes provokasjoner. Men når overgriper ikke vil se og forholder seg taus til at offeret utsier det unevnelige om overgrep, når demokratiske institusjoner ikke stiller overgriper til ansvar, når ansvaret pulveriseres og ingen påtar seg ansvaret for overgrep som fant sted mot etniske minoriteter, vil traumet vedvarende hjemsøke både overgriper og offeret og kulturen de tilhører - ofte i form av nye overgrep mot etniske minoriteter.

Mot-minnenes og mot-monumentenes konstruktive dimensjon består i at de velter om på etablerte oppfatninger av historiske begivenheter og intervenerer i samtiden. Mot-monumentene om Holocaust utfordrer samtiden til på nytt å besvare følgende spørsmål: Hvilke forhold i hvert enkelt land bidro til realiseringen av Holocaust? Hvem er ansvarlig for overgrepene som fant sted? Hvilken forskjell representerer dagens praksis overfor etniske minoriteter i forhold til gårsdagens? Hvordan kommer brutalitet maskert som idealisme til uttrykk i samfunnets institusjonelle praksis overfor etniske minoriteter i dag?

Caruth, C. Trauma Explorations in Memory. London: John Hopkins University Press 1999

Foucault, M. "Counter-memory: the philosophy of difference," i D.F.Bouchard: Language, counter-memory, practice. New York: Cornell University Press 1984

Haave, P. Sterilisering av tatere 1934-1977. Oslo: Norges Forskningsråd 2000

Mendelsohn, O. Jødenes historie gjennom 300 år 1940-85. Drammen: Universitetsforlaget 1987