av Dag Solstad

Proust har jeg lest regelmessig siden 1970, da jeg ved et tilfelle kom over en kassett med samtlige bind av På sporet av den tapte tid, i dansk oversettelse, seks tjukke bind i heftet uoppskåret tilstand, i en bokhandel i Århus. Da jeg visste at Proust ble regnet som en av de helt sentrale romanforfatterne i det 20. århundret og kassetten med de heftede uoppskårede bindene var usedvanlig billige, så kjøpte jeg dem, og begynte straks å lese i dem da jeg var kommet hjem. Det har jeg siden fortsatt med å gjøre.

Jeg er ingen Proust-ekspert. Jeg vil heller ikke regne meg som noen Proustianer, til tross for at også jeg har oppsøkt Grand hotell i den nå avsidesliggende lille badebyen Trouville i Normandie, det var endatil dagen før jeg fylte 50 år, i 1991. Nei, mitt forhold til Proust er høyst individuelt, nesten privat, ja jeg tør nesten si, i og med at jeg ikke bare er en leser men også forfatter, at det er en yrkeshemmelighet. Mitt forhold til Proust består i at jeg leser ham regelmessig, det er den helt presise karakteristikken av det.

Jeg vil derfor trekke fram en del eiendommeligheter ved denne regelmessigheten. Første gang jeg leste ham kjedet han meg usigelig de første hundre sidene (hvilket bind jeg begynte på husker jeg ikke i dag, det kan ha vært Swanns kjærlighet, eller Albertine, muligens Veien til Guermantes, fordi jeg lurte på hva som skjulte seg bak ordet Guermantes), før jeg plutselig leste en setning (jeg har glemt hvilken) som plutselig fikk det til å løsne for meg, og jeg ble sugd inn i verket, og forble der. Det var i 1970, og jeg tror jeg har lest ham omtrent en gang om året siden, og hver gang skjer det samme. Uansett hvilket bind jeg begynner med, og uansett hvor jeg slår opp i det bindet jeg begynner å lese, så går det ulidelig tungt omtrent en hundre sider, før plutselig en setning griper meg, og jeg er fanget inn i verket igjen. Jeg håper at jeg også denne sommeren skal få anledning til å fordype meg i På sporet av den tapte tid, og vet at jeg har hundre langtekkelige sider, fordelt på flere dager, før jeg er der igjen.

Det eiendommelige ved denne regelmessigheten er ikke min kjedsommelighet når jeg leser Proust, men at jeg gang på gang blir sugd inn i det igjen. For det er ingenting ved dette verket som skulle tilsi at jeg skulle bli oppslukt av det. Min interesse for den franske adels liv og levnet, selskaper, intriger og toiletter omkring århundreskiftet er mildest talt liten. Bergsons filosofi om tidsbegrepet, som Proust skal ha vært sterkt påvirket av, har jeg aldri forstått noe av, slik at når Proust beskriver duften av sin barndoms Madeleine-kake så eksploderer ikke mitt sinn i begeistring, slik jeg har lest at man egentlig skal når man leser Proust. I tillegg er jeg-fortelleren, i likhet med Proust, en bortskjemt parisisk overklassegutt, noe han ikke legger skjul på. Det han er opptatt av er Bergsons uinteressante filosofi, en utlevd adels etikette og sin egen dårlige helbred. Som person står Proust og hans jeg-forteller meg så fjernt som det er mulig for to personer som begge har levd i Europa i dette århundret.

Det er noe eiendommelig ved denne konstellasjonen: At en nordmann fra folkedypet, født under den annen verdenskrig, som en middelaldrende mann mot slutten av det 20. århundret sitter fascinert og leser på snart 25. året en romanserie skrevet i begynnelsen av dette århundret som handler om en kraftløs og utdøende adel mot slutten av det 19. århundret. Jeg kan ikke se annet enn at jeg ved å peke på denne konstellasjonen samtidig peker på, og omringer, hva som er det genuint romanmessige ved en roman.

Og har man omringet akkurat det, bør man straks ta beina fatt og løpe bort fra det, og ikke bli der, og forsøke å si noe mer. Det sier jeg av bitter erfaring. I stedet vil jeg ut fra dette ståstedet, når gjenstridigheten i et stort verk viker og man slipper inn, prøve å si noe annet jeg mener har krav på oppmerksomhet, til tross for at det tar utgangspunkt i min egen høyst individuelle leseroppfatning. Det gjelder forholdet mellom Proust og en annen av det 20. århundrets søyler innen romankunsten: James Joyce.

Felles for både Proust (På sporet av den tapte tid) og Joyce (Ulysses) er at de er vanskelige å komme inn i. Årsaken er at de begge er prinsipielt leseruvennlige forfattere, idet begge følger sine egne spor og fascinasjoner, uten tanke på leseren, som enten må prøve å henge med, eller rett og slett hoppe av. For meg har det ført til at jeg har blitt sugd inn i Prousts ugjestmilde univers, og hoppet av Joyces. Jeg har forsøkt gang på gang å lese Ulysses, men har aldri greid mer enn sytti sider (tror jeg at det er). Da sier jeg takk for meg. Med Proust er det altså motsatt. I grunnen burde det ha vært omvendt. Jeg legger ikke skjul på at jeg i utgangspunktet har mer lyst til å lese en stor roman om ett eneste døgn i en bestemt konkret by på kloden, Dublin 16. juni 1902, enn tolv bind om den franske adelens konversasjon og intriger omtrent på samme tid. Egentlig føler jeg meg mer tiltrukket av frodig irsk sjelsliv enn av fransk snobberi og sykelighet. Jeg foretrekker alkoholisme framfor astma. Men den frodige ire, som jeg gjerne skulle truffet på bar i Trieste, kjeder meg, og jeg vender meg til Proust, som jeg takker Forsynet for at det har ordnet det så viselig at jeg aldri har møtt ham i mottakelser i Paris’ paleer, eller hilst på ham idet vi kjører forbi hverandre i hver vår tillukkede vogn i Boulogneskogen.

Dette opplever jeg som påfallende, ikke minst fordi mine opplevelser her strider mot den hevdvunne måten man omtaler og diskuterer den moderne romans røtter på. Det er blitt vanlig å snakke om arven fra Proust og Joyce. Men for meg er det langt mer dramatisk. For meg er det enten eller. Enten Proust eller Joyce. For innerst inne mener jeg at det er umulig for et følsomt menneske å ha et ordentlig, begeistret forhold både til Proust og Joyce. Selv om denne overbevisning bygger på umiddelbar lesning (eller forsøk på lesning), og altså ikke på analyse eller refleksjon eller holdbare logiske resonnementer, er den likevel urokkelig hos meg, og den bringes videre til andre fordi jeg har en mistanke om at selve denne leseropplevelsen deles av flere enn meg, som muligens vil synes det er møyen verdt å spinne videre på dette, på refleksivt vis.

Fra Expressen, 28. april 1993. Trykt i Dag Solstad: 14 artikler på 12 år, Forlaget Oktober 1993. Gjengitt med tillatelse.