av Øivind Brune

Jeg ble kjent med Victor høsten 1966, da vi begge gikk på Kunstakademiet. Victor dukket gjerne opp et lite stykke utpå formiddagen, i egen bil - en Ford Anglia. (Jeg tror at ekteparet Victor Lind og Eva Lange var de eneste studentene på akademiet som hadde bil.) Mens vi andre malte figurative akter i tradisjonen etter Cézanne og Matisse, malte Victor abstraherte akter, i sterke farver og med stor energi. Det var ikke alltid lett å se om det var fru Sjursen eller Maurice som hadde vært modell, men for den viderekomne modernisten Victor Lind var dette et problem av underordnet betydning. Victor hadde sjelden tid til å ta lunsjpause. Mens vi andre spiste matpakkene og drakk melk (på Misjonskafeen) eller pils (på Kunstnernes Hus), nøyde Victor seg med å drikke lunkent vann av en sprukket kopp, og lot seg ikke forstyrre.

Victor var radikal, og sosialist, allerede den gang. Han gikk til og med i 1. maitog, og hans erfaringer fra disse nådde frem til kjellerstua på Manglerud, hvor jeg bodde med familie den gang. Amerikanerne pøste på med soldater i Vietnam. Victor fortalte med begeistring om FNL´s seiere, om Ho Chi Minh og Giap, og da Tet-offensiven kom i 1968 sto vi begge på sidelinjen og heiet. Siden kom EEC-kampen. GRAS-gruppen, hvor vi begge etterhvert ble medlemmer, ble opprettet rundt årsskiftet 1969-70.

Victor gikk med begeistring inn i 70-årene. Han ville torpedere kunstnermyten. I Victors øyne var kunstnerne vanlige, respektable mennesker, og som vanlige respektable mennesker skulle kunstnerne kunne leve av sitt arbeide. Kunstnerne måtte - ifølge Victor - begynne å se på hverandre først og fremst som kolleger og ikke som konkurrenter. Aina Helgesens rapport hadde vist at bare 15% av norske kunstnere kunne leve av sitt yrke, og bare et mindretall av disse igjen kunne sies å leve bra. Rapporten var god ammunisjon for kunstnerne i den fagpolitiske kampen som utviklet seg på 70-tallet. I denne kampen var Victor en av de sentrale, mest konsekvente og prinsippfaste aktørene. Å inngå kompromisser var ikke Victors stil.

Oppbyggingen av en ny landsomfattende fagorganisasjon var en av de viktigste fagpolitiske kampsakene for billedkunstnerne på begynnelsen av 70-tallet. Uten en demokratisk og effektiv fellesorganisasjon ville det være nærmest umulig å føre en faglig kamp. Etter mye diskusjon om organisasjonsstruktur, ble Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon (NBFO) dannet i desember 1974, og Victor ble valgt til formann. Senere på 70-tallet ble han også valgt som formann i Kunstneraksjonen.

NBFO var dannet, men mange trivielle problemer måtte løses; organisasjonen hadde ikke et rødt øre, den hadde ikke lokaler og eide hverken stempel, skrivemaskin, viskelær eller blyant.

Omsider fikk NBFO bruke ett av Norske Grafikeres kontorer, og styret kunne begynne å fungere. Jeg ser for meg Victor, sittende, i gyldent morgenlys (eller formiddagslys), på sin lånte skrivepult, spisende en sunn frokostblanding med korn og kli, rosiner og melk, boblende av entusiasme, klar til å føre billedkunstnernes kamp til seier.

Jeg satt selv i det første styret sammen med Victor, og Victors entusiasme smittet over på oss andre. Han var en god organisator og flink til å delegere oppgaver. Styret fungerte som et fint team, og det var et godt indre samhold og stor enighet om de fagpolitiske spørsmål. Det var utrolig mye styret fikk gjort dette første året, og Victor skal ha det meste av æren for dette.

En dag kom en ung dame inn på kontoret. Med mild og dannet elskverdighet spurte hun etter Victor. Jeg tror det dreide seg om et intervju i Profil. Victor var ikke til stede akkurat da. Men hun fant ham siden. Det var mitt første møte med Joron.

Det var kun to saker det var stor uenighet i styret om. Det ene var spørsmålet om styret skulle fatte et vedtak om forbud av Norsk Front. Det nazistiske partiet Norsk Front var dannet dagen før styremøtet i NBFO, så saken var i høyeste grad aktuell. Den andre saken dreide seg om hvorvidt styret skulle foreslå en vedtektsendring som gikk ut på at medlemmer av fascistiske og rasistiske organisasjoner skulle nektes medlemskap i NBFO.

På landsmøtet i 1975 ble Victor, og flere av styremedlemmene, kastet på disse sakene.

Hvorfor kunne dette skje? Arbeiderpartiets kunstnermelding skulle komme i nærmeste fremtid, og representanter i Arbeiderpartiets kulturutvalg hadde fungert i kulissene for å legge opp en strategi som gikk ut på å kvitte seg med de mest brysomme, og radikale, styremedlemmene. Første dag fikk styret applaus for sin beretning til landsmøtet. Andre dag fikk Arbeiderpartiet det som de ville.

Påskuddet for å kaste Victor, og flere av styremedlemmene, var altså ikke den fagpolitiske linjen de sto for, men deres holdning til fascismen og rasismen! I lys av tidligere historiske hendelser - og samfunnsutviklingen siden landsmøtet - var dette en ganske bisarr hendelse som tjente NBFO til liten ære.

Utover på 80- og 90-tallet fikk Victor igjen anledning til å konsentrere seg om sin kunst. Jeg synes Victor er aller best når han tar utgangspunkt i sitt samfunnsengasjement og sin finurlige humor, slik han gjorde det i silketrykkene i GRAS-tiden, i arbeider på begynnelsen av 80-tallet og i sine aller siste arbeider. Når han benytter sin metode med å kombinere dokumentarisme med ironisk distanse.

Victor har betydd mye for meg, som kollega, og som venn. Victor er raus og lojal og stiller alltid opp dersom jeg skulle trenge hans hjelp.

Og ikke minst: Han har åpnet øynene mine for skjønnheten i et selvangivelsesskjema.