av Arnold Johansen

Av og til, ikke for ofte, er det riktig å fortelle folk man setter pris på, at en gjør det.

Dette er en slik anledning.

Jeg var så heldig å få Victor som lærer på akademiet en gang på 70-tallet.

Med min bakgrunn fra Havøysund følte jeg meg noe bortkommen i møtet med så mye selvfølgelig følsomhet og kulturarv.

Victor kunne jeg forholde meg til. Han minner om en fisker som står ovenfor en ny og ukjent motor; det som virker ufattbart må forstås, fordi det er tvingende nødvendig.

Å se kunst sammen med Victor er ikke ferie, men utrolig utfordrende.

Han tvinger en til å ta stilling, til å prøve å skru maskinen fra hverandre.

Det er ikke det at en nødvendigvis er enig i Victors slutninger, men hans ustoppelige vilje til å sette spørsmålstegn ved det meste opplever jeg som utrolig krevende og givende.

Victor er som jerven, aldri hvilende.

Blant Victors mange andre gode egenskaper kommer også det at han heldigvis aldri har forstått hva den hvite streken midt i veibanen er til for.

Victor som gammel mann er en umulig tanke.

Derimot håper jeg at han får virke i mange år til nytte og plage for stadig nye generasjoner innenfor det feltet som kalles kunst.

Den virkelige historien om norsk kunstliv er i alle fall ikke den offisielle, det vet de fleste som har vært med en stund.

Til lykke,Victor!