av Thorvald Steen

I dette landet, som man av alle ting valgte å kalle Norge, kan man fort bli oppgitt over folkets dømmekraft. Vi snakker om et land der hjulet, da det omsider kom til Norge, ble båret på ryggen, i generasjoner. Vi har å gjøre med landet der alt skal lutes for å bli en antikvitet. Der Bronselaget fra OL 1936 for alltid vil overgå alle prestasjoner innenfor kunst, litteratur, vitenskap og idrett som måtte komme. Landet der man er sikker på at sardinen er seks til sju centimeter for at den skal passe inn i en sardinboks, selv om man selv har vært i Portugal, og med egne øyne sett at sardiner er tjue til tredve centimeter. I dette landet der de innfødte kommer hjem til Norge, stirrer opp på Karlsvogna og mener at stjernene i Karlsvogna inntar nøyaktig de samme posisjonene på den andre siden av jordkloden.

I dette landet er det at kunstneren Victor Lind fra diverse vinkler, med forskjellige virkemidler, farger og nyanser, med brodd, fornuft, politisk teft, logikk, skarphet, men også skjønnhet, har laget kunst, stor kunst, i over førti år.

Fortjener vi det, fortjener vi din tålmodighet, Victor? Jeg vil så gjerne si ja.