av Anne Britt Strømnes, Tor Børresen, Kjersti Myrehagen, Svein F. Johansen og Per Odd Bakke

Vi føler oss forfulgt. En mann har i lang tid blandet seg med oss i sosiale og profesjonelle sammenhenger. Det er alltid det samme. Han kommer tidlig og går sent. Han stiller aldri de samme spørsmålene og gir heller aldri de samme svar når vi henvender oss til ham. Vi tror han samler opplysninger. Selv ubetydelige kommentarer fra de minst betydningsfulle av oss får betydelig respons. Han virker umåtelig umettelig i sin jobb og i sine, ja, la oss kalle det undersøkelser.

Vi er redde. Men siden vi er mange og han kun er én, er vi bare litt redde. Han kommer alltid alene, men vi tror ikke han opererer på egen hånd. Noen eller noe står bak ham. Dette noe gjør at han skiller seg ut på den måten at tiden jobber for ham, både forfra og bakfra. Samtidig og kontinuerlig. Og vi har ikke inntrykk av at han vil gi seg. Om dette noe uroer oss eller beroliger oss er vanskelig å si, men vi er på vakt. Vi passer på.

Nå er det også slik at vi ikke helt vet hva vi skal gjøre. Så vi fortsetter, og han fortsetter. Og mye tyder på at dette noe også bare fortsetter. Og vi lar det skje, kanskje fordi vi ikke kjenner noen som ham, som så skamløst rommer både dette og det andre, oss og dem og da og nå og vi vil se fortsettelsen.

I kodet format rapporterer han fra vår krets, og vi ser det og gjenkjenner ham som én av oss. Som hvem som helst av oss, og det gleder oss umåtelig i vår baklengse flukt.

Vi ønsker han til lykke med dagen, denne Victor Lind. Som han kaller seg.